Det er mandag morgen. Jeg sitter på t-banen, på vei til jobb. Vindusplass, sekken på setet ved siden av meg. Nokså behagelig reise, ikke noe morgenrush, nok plass for alle passasjerer. De aller fleste holder god avstand og respekterer de nye reisereglene og skiltene fra Ruter.

Jobbreisen er min meditasjon

Denne halvtimen på t-banen er min «alenetid», selv om jeg er blant mange. Vanligvis ser jeg gjennom noen aviser på nett, hører på lydbok eller sangøvefil, sender noen små meldinger til mine alle nærmeste. Dette er min meditasjon, min mentale forberedelse på en travel og uforutsigbar hverdag på legesenteret. Tankene vandrer fritt.

For noen uker siden sa mannen min til meg: «Vet du, du er faktisk det eneste mennesket jeg har snakket fysisk med og vært i kontakt med «ansikt til ansikt» siden 13.mars, hvis man ikke regner med de få gangene jeg har handlet og levert mat til mine foreldre».

Redusere smitterisikoen for andre kolleger

Han har et yrke med samfunnskritisk funksjon og alle som kunne ha hjemmekontor ble sendt hjem 13.mars. De måtte holde seg friske, være i beredskap og samtidig redusere smitterisikoen for andre kollegaer, som måtte være på jobb fysisk.

Hver morgen rigger han opp sin arbeidsplass på kjøkkenet vårt og jobber derfra. Alle oppgaver, alle møter med kollegaer gjennomføres digitalt. Selv om arbeidet blir utført er hverdagen hans blitt veldig annerledes.

Min mann savner sine kollegaer, det sosiale samværet, den lille praten ved kaffeautomaten i lunsjpausen. _{Helsesekretær Dragnimira Johnsen}

Det føles som om han savner også den konstante susen av samtaler, så karakteristisk i åpent landskap, noe som hadde plaget ham betydelig «før».

Ingen vet når «hjemmekontortiden» er over. Det at vi måtte avlyse feiringen av hans bursdag på slutten av mars - en lenge planlagt fest med gode venner fra ungdomstiden og det at vi har holdt oss veldig isolert hjemme på grunn av mitt yrke, hadde bidratt til hans «selskapssyke».

Gleden over å dra på jobb hver dag

Disse ordene fikk meg til å innse hvor heldig jeg har vært: heldig for å kunne ta banen og reise til jobb hver dag, heldig for å ha en jobb å reise til, heldig for å ha kontakt «ansikt til ansikt» med kollegaer og pasienter, heldig for å ha en meningsfull og samfunnsviktig jobb i en krevende situasjon.

Arbeidet på legesenteret er blitt annerledes, men vi har klart å tilpasse oss den nye hverdagen som er preget av omstillinger i farten. Det sammensveisede teamet «leger-helsesekretærer» holder seg oppdatert og har korte møter hver morgen, der vi skisserer dagen.

Helsesekretærene har fått en enda viktigere rolle i utformingen av timebøkene. _{Helsesekretær Dragnimira Johnsen}

Helsesekretærene har fått en enda viktigere rolle i utformingen av timebøkene: man tenker nøye over hva slags legetime som passer best for problemstillingen, med tanke på å forebygge smitte - om det skal tilbys time for videokonsultasjon eller telefonsamtale eller om det er trygt at pasienten kommer på time «fysisk».

Denne vurderingen foretar vi oftest på et par minutter, mens vi snakker med pasienten, men noen ganger må vi konferere med legene for å «skreddersy» løsningen. Vi er bevisst på å få inn på legekontoret pasienter som må komme til legene sine på kontroll og oppfølging, blant annet kronisk syke og gravide, og samtidig opprettholde de smitteforebyggende tiltakene.

De fleste pasientene viser stor forståelse

De fleste pasientene har full forståelse for det som er blitt annerledes: Streng kontroll ved ankomst på legesenteret med spørsmål om symptomer på feber, hoste eller sår hals; ønske om å vente i bilen eller ute før man blir ropt opp til legetime, for å avlaste venteværelset og minimere ventetiden der; korte besøk på laboratoriet, uten mulighet for «koseprat».

All fysisk ankomst til legesenteret må være klarert på forhånd på telefon eller SMS, uansett om det gjelder «komme innom for å ta en planlagt blodprøve» eller «levere urinprøve for kontroll» eller levering av andre prøver og fjerning av suturer.

De aller fleste respekterer skiltene på inngangsdøren: «STOPP! Ingen får komme inn på legesenteret uten forhåndsavklart timeavtale: på telefon, SMS eller online!», men det finnes jo noen få, som ikke bryr seg om det, bare de får fullført ærendet sitt: «Jeg kommer innom for å bestille en time, siden det er så vanskelig å komme inn på telefon», «Jeg skal bare ta en blodprøve», «Jeg skal bare hente /levere noe». De er disse som hverken har «sett eller lest» skiltene som er synlige fra flere meters avstand.

Forrige uke hadde vi følgende «case»

Jeg satt i skranken, da en pasient på 75+ kom inn og henvendte seg til meg: «Jeg kommer innom for å ta en blodprøve, som avtalt med legen.» Jeg så raskt gjennom timeboka og så at hun ikke hadde avtalt dette oppmøtet på forhånd. Jeg konfronterte henne med det, men hun var veldig påståelig og det var riktig at hun skulle ta denne prøven.

Dette var avtalt før vi hadde innført våre strengere tiltak for fysisk besøk på legesenteret. Jeg spurte henne om hun hadde symptomer på feber, hoste eller sår hals og hun svarte at hun var «helt frisk». Jeg sa at hun skulle få lov til å ta blodprøven, men at dette var et stort unntak fra våre regler. Jeg poengterte dette flere ganger og hun unnskyldte seg for at hun hadde skapt bry. Jeg sendte henne inn  til min kollega på laboratoriet og overhørte følgende samtale: «Du, bare ta flere prøver, ta flere liter, hvis det er nødvendig, jeg vil få sjekket alt.»

Min kollega svarte at hun ikke kunne «ta alt», at hun forholdt seg til legens rekvisisjon og at pasienten burde diskutere andre prøver ved neste legebesøk. Pasienten var ikke så fornøyd med denne beskjeden, men takket for hjelpen og gikk.

Fem minutter etter det oppdaget jeg pasienten sittende på venteværelset i livlig samtale med en annen pasient. _{Helsesekretær Dragnimira Johnsen}

Jeg gikk ut og spurte: «Unnskyld, er det noe mer vi kan hjelpe deg med? Du kom jo innom uanmeldt kun for blodprøven, var det ikke det?» Hun smilte bredt og svarte: «Nei da, alt i orden, jeg sitter bare her og prater med en gammel venninne, vi har gått sammen på skolen, skjønner du». Jeg følte at jeg småkokte innvendig, men sa rolig: «Hvis dere skal ha hyggeprat, så får dere gå ut og fortsette med det. Vi har strenge smitteforebyggende tiltak og kan ikke ha folk utenfra på venteværelset. Tiden på venteværelset skal uansett være minimal.» Venninnen reagerte: «Men jeg venter jo på min legetime hos dr. X». «Ja, jeg vet det, men hvis dere har lyst til å prate sammen, så går dere ut begge to. Vi kommer og henter deg, når din tur kommer». Etter det var det slutt på samtalen og den «uanmeldte» gikk ut. En annen pasient som satt på venteværelset og som var vitne til hendelsen ga meg et smil og tommel opp i skjul. Han hadde forstått alt og var fornøyd.

De ansatte drøftet denne casen i etterkant

Både leger og helsesekretærer drøftet denne casen i lunsjpausen og jeg innså at jeg ikke hadde håndtert situasjonen så bra, siden det ga rom for gjentakelse. «Det gikk bra denne gang, hvorfor skal det ikke være mulig en annen gang». I slike tilfeller har helsesekretærene den viktige oppgaven å få denne pasienten fort ut og be vedkommende om å ta kontakt på telefon. Her er det ikke rom for «om og men» og unødvendige diskusjoner. Alle skal forholde seg til smittevernreglene og alle pasientene skal føle seg godt ivaretatt!

En annerledes arbeidssituasjon - og den er ikke over

Kjære kollegaer, vi har hatt en krevende og annerledes arbeidssituasjon siden slutten av februar. Det eneste som er sikkert er at den er langt fra over. Derfor må vi prøve å gjøre det beste ut av det og å ta vare på hverandre, både på vår arbeidsplass og hjemme. Det å innse at man har en viktig og meningsfull jobb å gå fysisk til gir glede og tilfredshet.

La oss fortsette å være stolte av vår innsats, som en del av teamet «leger - helsesekretærer» for det beste for pasientene.

La oss ikke glemme at vi er en viktig bit av det norske helsevesen. _{Helsesekretær Dragnimira Johnsen}

Selv om den biten ofte er usynlig, så er vi der, i fronten, med autorisasjonsnålen på brystet.

«Neste stasjon: Vinderen». Jeg tar sekken på ryggen og forbereder meg til å gå ut. Etter det er det en fire minutters spasertur til legesenteret. Jeg låser opp, slår av alarmen og arbeidsdagen er i gang.

Jeg ønsker dere alle sammen en fortryllende sommer i Norges land! Ta vare på de verdifulle øyeblikkene med familie og venner. Hold dere friske! Sees etter ferien, klare til en annerledes og utfordrende høst.

Hilsen Dragnimira

Artikkelforfatteren Dragnimira Johnsen er autorisert helsesekretær og kontorleder ved Ris legesenter i Oslo.