Slik håndterer du profesjonsutøverrollen

Denne artikkelen er skrevet for fagtidsskriftet Vernepleieren i Delta
Gå til den digitale utgaven av bladet

- Hva tenker du om pårørendesamarbeid og vernepleiere?

- Personer med utviklingshemming har ofte tjenester gjennom hele livet. Vernepleiere jobber med livsløpsperspektivet fra de er små til de når pensjonsalderen. Da blir pårørendesamarbeid ganske sentralt, sier førstelektor Lars Rune Halvorsen ved Avdeling for helse og velferd på Høgskolen i Østfold.

Nyutdannede og den praktiske virkeligheten

- På hvilken måte kan dere forberede ferske vernepleiere på å håndtere pårørendesamarbeidet de vil møte når de kommer ut i jobb? 

- Om vi vil eller ei er det noe med å trene inn en holdning. Vernepleieren som yrkesutøver noen ganger vil føle seg liten og presset av vanskelige omstendigheter. Men man må ha en bevissthet om at man representerer behandlingsapparatet. Du må fortsette å tro på at en samtale går an å ta. Alle vil i utgangspunktet at brukeren skal ha det bra. Du må ha en bevissthet om at det er ikke deg som person. Det er fortvilelse knyttet til at tjenestetilbudet kanskje ikke strekker til i en gitt situasjon, sier førstelektoren.

Han understreker at han aldri bruker begrepet «vanskelige pårørende».

- Vi som vernepleiere har ansvaret. Vi er den profesjonelle parten. Vi representerer makten. Vi kan ikke tillate oss å miste besinnelsen. Det prøver vi å formidle ut til studentene, sier han.

Pårørendekontakten viktig å opprettholde

En beboer kan fortvilet si at: «Dette er ikke et liv jeg orker å leve. Jeg vil heller ha det sånn og sånn». Vernepleieren står på brukerens side.

- Men du kan trene opp evnen til å stå i et krysspress, sier Halvorsen.

For den enkelte bruker er de pårørende viktige for opprettholdelse av egenverdi.

- Da må du prøve å opprettholde kontakten med pårørende, så de ikke forsvinner. Mange familier er veldig slitne. Jeg har mange velbegrunnende historier om manglende tilbud til familien. De som er mest utslitt kan være raskere til å uttale seg høylytt og hardt. Men de representerer ikke en majoritet, sier han.

Førstelektoren mener det er enighet i bransjen om at: Vi burde hatt flere timer, det burde vært flere på vakt.

- Hvis én bruker ikke vil være med på tur og det er én vernepleier på vakt, da får ingen gått på tur, sier han.

Kampen for å få nødvendig hjelp

Et problem som sliter på de pårørende er at de måtte gå i nok et møte, fikk enda et vedtak om mindre tildeling med avlastning, nok et avslag osv.

- Tildeling av penger og ressurser er ofte et stridstema. Selv om vernepleiere også kan synes at foreldrene er for arrogante og tar for lite hensyn, mener førstelektoren.

I vernepleierutdanningen er det økt oppmerksomhet om den kulturelle siden av pårørendesamarbeidet. I studieplanen omtales det som kultursensitivitet.

- Forholdet mellom ivaretakelsen av brukeren i sammenheng med ønsker og behov for familien kan være vanskelig og vrient. Men vernepleiere er skolert i å se løsninger, og ikke begrensninger, sier han.

Dette er det store fortrinnet for yrkesgruppen vernepleiere; at åpenhet for annerledeshet er en del av utdanningen.

Overgangen barn - voksen kan håndteres bedre

En periode som kan være vanskelig er overgangen fra barn som får avlastning, over til voksenlivet. Dette er et kontinuitetsbrudd for familiene til personer med utviklingshemming.  Fra familien har personen med seg bestemte sett av verdier. Når vedkommende kommer ut i eget hjem vil vedkommende bruker utvikle sine egne preferanser.

Denne overgangsperioden mener Halvorsen er noe man kunne se nærmere på, for å lette overgangen.

Personen er gjerne en ung voksen i starten av 20-årene, i ferd med å modnes, og bli opptatt av andre ting enn vedkommende var da han eller hun bodde hjemme. At barnet får andre preferanser kan oppleves som frustrerende for foreldrene.

Presset for å begrense uønsket adferd kan ofte komme fra bekymrede foreldrene: «Skal han virkelig gå på diskotek, bo ute i byen?»

- Pårørende har ofte en forventning at om at barnet skal være som det alltid har vært, sier Halvorsen.

Pårørendesamarbeid i vernepleierundervisningen

På vernepleierstudiet finnes ingen pensumbok om hvordan du samarbeider med foreldrene. Pårørendesamarbeid står blant annet på timeplanen i forbindelse med pasientrettigheter og kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven om tvangsbruk overfor personer med psykisk utviklingshemning. Pårørendesamarbeid kommer også inn i undervisningen om miljøarbeid. 

Vernepleierstudentene blir undervist i å stille gode spørsmål om tjenestene de skal utføre: Hvorfor er dette viktig for dem vi skal hjelpe? Når vi tolker bruker, er det i tråd med det vedkommende egentlig ønsker?

- Å ha kontakt med verge/pårørende er nyttig fordi du er ofte er avhengig av å kjenne livshistorien til den enkelte bruker, for å kunne tolke vedkommendes signaler. Å kjenne til hvilke verdier brukeren hadde med seg da han/hun kom til boligen kan være nyttig, sier han.

Halvorsen har selv erfaring som profesjonsutøver. Han har opplevd at foreldrene bekymrer seg over at barnet deres blir sittende i egen bolig og forfalle. Pårørende er fortvilte; «bør ikke dere ansatte pushe mer?», kan de si.

Økende institusjonalisering bekymrer

I 1991 kom ansvarsreformen der de store institusjonene ble lagt ned. Personer med utviklingshemming skulle bo i egne boliger. Nå er tendensen at bofellesskapene blir større. Dét gir grunn til bekymring.

Mange steder er de småinstitusjoner med 15-20 mennesker. Flere og flere av disse bo-kompleksene er i ferd med å bikke over 20 leiligheter. 10, 12, 20 leiligheter kan være koblet sammen.

- Ideelt sett bør også personer med utviklingshemming eie sin egen leilighet. Det vil være bedre at flere eier, enn leier, mener Halvorsen.

Av seks store tilsynsrapporter med boliger for personer med utviklingshemming fant man avvik i 70-80 prosent av tilsynene. Avvikene gjaldt bruk av tvang og krav til kompetanse. 80 dispensasjoner ble gitt, heller enn at det ble ansatt fagfolk. Det var også brudd på regler om legemiddelhåndtering.

Etterlyser et kvalitetsløft

Halvorsen har lenge vært interessert i å jobbe med å heve levekårene for personer med utviklingshemming/-forstyrrelser. Det var årsaken til at han i sin tid ble rekruttert inn i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Han mener det først og fremst trengs et kvalitetsløft i tjenestene.

Førstelektoren trekker fram FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD), som avgjørende for å forbedre levekårene for personer med utviklingshemming.

Dette er vernepleien sin FN-konvensjon; en konvensjon for mennesker med intellektuelle funksjonsvansker (CRDP).

- Siden CRPD’en kom på plass jobbes det for at tjenestene skal levere i tråd med menneskerettighetene, sier han.

For å styrke kvaliteten på tjenestene og heve levekårene for personer med utviklingshemming er forskning nødvendig.

- Hverken de som jobber i tjenestene eller de pårørende, kan nå fram med dette alene, sier Halvorsen.