Kommunen leverer tjenester, ikke folk

Denne artikkelen er skrevet for fagtidsskriftet Vernepleieren i Delta
Gå til den digitale utgaven av bladet

Terje Granheim er vernepleier og avdelingsleder ved en bolig for personer med utviklingshemming i Kongsberg kommune og medlem i Vernepleierforbundet i Delta.

- Pårørendesamarbeid – hva tenker du om det?

- Det er så viktig at vi ivaretar de pårørendes perspektiv. Vi yter livsvarige tjenester. Dette er pårørende til personer som har mottatt tjenester hele sitt liv. Profesjonelle pårørende nærmest. Vi har opplevd at de pårørende som er tilstede, noen er ikke det, er veldig kravstore og på. De er det fordi de bryr seg om barnet sitt, sier vernepleier Terje Granheim.

Vanskelig tema

Avdelingslederen legger ikke skjul på at det kan være krevende for de ansatte å forholde seg til de pårørende. Han mener oppriktig at man som ansatt skal dra nytte av de pårørendes perspektiv.

Man det er ikke alltid de klarer det.

- Det er ikke alltid vi kan innfri forventningene. Er det målet eller middelet som skal innfris, er et annet spørsmål. Dette er et vanskelig tema, sier Granheim.

Noen ganger kan ansatte oppleve pårørende som rusk i systemet, noe man helst skulle sluppet å forholde seg til.

- Men vi må tåle det, det er jobben vår. Og vi må oppleve det som et tilskudd av noe. Tverrfaglighet er viktig på vår arbeidsplass, sier han.

Alle de ulike yrkesgruppene, inkludert de pårørende, tilfører noe, mener Granheim. Han ser det som en viktig del av vernepleierjobben å anerkjenne andres perspektiv.

- Jeg er tro mot faget, men prøver å være smart og tilnærmende. Vi kan ikke velge pårørende og kan ikke velge dem bort. Det er enklere når beboere ikke har pårørende, men det er ikke alltid det beste, sier han.

Samarbeidet med pårørende

På avdelingen til Granheim har de et fast samarbeidsmøte med pårørende to ganger i året. Til møtet innkalles alle samarbeidende parter relatert til beboeren, inkludert pårørende/verge, fastlegen og spesialisthelsetjenesten.

Som nyansatt leder valgte han å endre rutinen rundt pårørendesamarbeidet. Før hadde de inntil tre kontaktpersoner; primærkontakt, sekundærkontakt og fagansvarlig. Nå er en person primærkontakt for hver tjenestemottaker.

- Jeg er opptatt av å heve statusen til vernepleieryrket, med økt status følger det mer ansvar og oppgaver. Å være primærkontakt er en oppgave jeg forventer av ansatte med høyskoleutdanning skal kunne ta på seg. Det går seg til. Da får de pårørende og fastlegen én fast person å forholde seg til. Det gir bedre infoflyt. Mer kontinuitet, sier han.

Boformen bofelleskap samler i denne sammenhengen personer som bor sammen fordi det er praktisk. Det er ikke en institusjon. De bor hjemme hos seg selv, i eget hjem. Avdelingen inkluderer boliger for åtte personer, som alle trenger tilsyn hele døgnet. 10 personer er på jobb på dagtid, 2 på kveld, 2 på natt.  Alle beboerne er personer med omfattende behov. De er i alderen 30-40 år.

Å snakke sammen gir trygghet

- Hva vektlegger du som vernepleier og avdelingsleder når du har møter med pårørende?

- Pårørende er ute etter trygghet, etter min oppfatning, sier han.

Granheim mener det er viktig at de pårørende oppnår vissheten om at deres barn får det de skal ha.  At de som pårørende ikke trenger å være redd for barnet sitt.

- Den tryggheten oppnås gjerne gjennom samtale. Hvis pårørende vil ha et møte, får de det. Jeg tar en telefon av og til og sier at alt er ok. Tar kontakt og informerer raskt når noe uventet skjer. At vi er gode på info skaper trygghet. Det høres kanskje enkelt ut? Det er helt klart min personlige grunnverdi, sier Granheim.

- Vår jobb er ikke først og fremst å tilfredsstille pårørende, hvis det går på tvers av det vi faglig sett tror er best for pasienten, understreker han.

 Granheim leder en avdeling med 30 årsverk fordelt på 60 ansatte. De ansatte går langturnus på dag i tidsrommet klokken 8 - 21.

- Jeg er opptatt av turnus. Forskning viser entydig at det er det som fungerer best for bruker. Det er først og fremst av hensyn til tjenestemottakeren at vi har lange vakter. Det er lettere å få bedre kompetanse på helg og å få flere heltidsstillinger, og færre lavere kvalifiserte i mindre stillinger.

Synet på det å være pårørende

Terje Granheim (43 år) er familiemann med barn. Han hadde allerede «lang karriere i helse og omsorg», som han sier, før han utdannet seg til vernepleier i 2016. Han har også hatt andre typer jobber, blant annet som bilselger.

Når han tenker tilbake på vernepleierstudiene og hvor godt studiet forbereder studentene på samarbeid med pårørende, sier han:

- Det kan kanskje være noe mangelfullt. Jeg kan ikke huske at vi lærte så mye om pårørende. Jeg har barn selv. Du teller fingre og tær. Ingen ønsker at det skal være noe galt med barnet sitt. Eller enda verre; autisme, som ofte ikke er synlig før barnet er to år. Man ønsker at barnet skal lykkes. Den sorgen må føles uoverkommelig. Det er umulig å forstå av den som selv har et normalt barn, sier Granheim.

Han opplever at mange personer med utviklingshemming flytter inn i bolig når de er rundt 25 år. Da orker ikke mor og far mer. De har satt livet på vent, prioritert barnet først.

- Kommunen «sparer penger» på involverte pårørende, konstaterer Granheim.

Han synes det er forferdelig vondt å vite at de pårørende må la barnet sitt hjemmefra fordi foreldrene ikke orker mer.

Granheim nevner en film som ble vist på vernepleierutdanningen: «Jenta fra Os», som handler om en jente det ikke blir stilt diagnose på. Systemet får ikke «plassert» henne. Derfor får ikke foreldrene noe hjelp. Foreldrene sliter seg ut og blir skilt.

- Det er nesten en fallitterklæring å si det, men den som skriker høyest får mest. For å få det du har krav på, avhenger det av at du som pårørende står på, sier Granheim.

- At foreldre når barnet blir ca 20 år er utslitt er ikke rart. Men du er ekspert på barnet ditt. Du vil ikke gi fra deg barnet, vil fortsette å ha det hjemme. Men så orker du ikke mer. Da kan det være vanskelig å forholde seg til ansatte, sier han.

Detaljstyring og kontrollønsker

Pårørende ønsker å påvirke hvordan barnet deres får det når det flytter inn i bolig. Det kan oppstå uenighet om hvordan ting skal være.

- Hvordan møter du pårørendes behov for innflytelse og påvirkning?

- Jeg er arbeidsgiver og representant for tjenesteyter Kongsberg kommune.  Jeg representerer de ansatte og kommunen. Det er visse grenser for oppførsel. Hvis pårørende går over den grensen er det min jobb å si ifra, på en respektfull måte: «Måten du oppfører deg på her. Det kan du ikke gjøre». Men jeg må ha det perspektivet at de har en god grunn til å oppføre seg sånn, sier Granheim. 

Han tror intensjonene er de de beste. Man vil oppnå noe, det er det de pårørende er ute etter. Men det må være noen rammer, understreker han.

Granheim har aldri selv hatt en sånn samtale.

- Jeg har alltid tatt det på et tidligere tidspunkt. Jeg prøver å unngå at det bygger seg opp til vanskelige situasjoner, sier han.

Granheim tenker seg litt om og legger til:

- Kommunen leverer tjenester, ikke folk. Men vi er jo inne i personens private hjem, sier han.

Kanskje beboeren har noen preferanser, som at det kommer en kvinne og ikke en mann og hjelper vedkommende, som blant annet trenger hjelp til å gå på do.

- Vi prøver å imøtekomme krav. Men du kan ikke imøtekomme alt.

Etiske problemstillinger

Vernepleiere jobber med mennesker som ikke har kontroll over livet sitt. De trenger hjelp til alt. Men som avdelingleder kan ikke Granheim sørge for at ditt barn bare får besøk av ansatte de liker.

- Men det er lurt å ta hensyn til det de pårørende ber om, sier han.