Marie Hellevik ble kirketjener i voksen alder. Og etter 14 år i yrket har hun ikke angret ett sekund på at hun byttet yrkesvei. 

– Det var helt tilfeldig, egentlig. Jeg hadde en helt annen jobb og møtte veggen der. Da bestemte jeg meg raskt for at å finne noe nytt, i stedet for å bli sykemeldt. Og så søkte jeg på det første jeg fant. Det var en tredelt stilling som kirketjener, kirkegårdsarbeider og sekretær i Skodje kirke. Og den jobben fikk jeg. Det synes jeg var så spennende at det måtte jeg prøve, sier Marie Hellevik - medlem i Delta og yrkesorganisasjonen Kirkeansatte i Delta.

Oppvokst på gård

Hadde du noen bakgrunn som tilsa at du skulle begynne å jobbe i kirken?

– Jeg sang i kirkekoret i Borgund, og jobbet litt på kontoret der som ekstrahjelp i en 25 prosent stilling for mange år siden. Da syntes jeg det virket interessant. Jeg skjønte at det var en del praktiske oppgaver forbundet med jobben, og tenkte at det skulle jeg klare. Jeg er oppvokst på gård og vant til å finne løsninger. Og dermed endte jeg opp i denne jobben. I dag er jeg kirketjener både i Ørskog og Skodje kirke på Sunnmøre. 

Hva går jobben din egentlig ut på?

– Det er å sørge for at kirka er klar til alle kirkelige handlinger. Om det skal være babysang, konfirmantundervisning, bryllup, begravelse eller andre ting, så skal det rent og ryddig og se fint ut for de som kommer.

Kirketjener har også ansvar for å hjelpe hvis besøkende blir akutt syke eller får behov for assistanse.
– I vårt fellesråd er kirketjener også lokal brannvernleder og arrangerer brannøvelse for ansatte og frivillige i de kirker man har ansvar for, forteller Marie.

Allsidig jobb

Hun innrømmer det også at er mange arbeidsoppgaver som hun ikke visste om da hun begynte i jobben. 

– Det handler mye om vedlikehold og ettersyn av byggene. Det å passe på at alt fungerer sånn det skal, at ingen sikringer eller lyspærer har gått, at brannslokkingsutstyret er på plass og at rømningsveier er åpne, at det er ryddet snø ved inngangen og litt forskjellige ting.
Skjer det noe som krever elektriker, rørlegger eller andre fagfolk, er det mitt ansvar å få tak i det. Og så er jeg blitt lydteknikker i voksen alder. En av flere nye ting jeg stadig må lære meg. Men det er moro, og gjør jobben enda mer allsidig, sier Marie Hellevik. 

Viktig å være seg selv

Det høres jo nesten ut som alt stopper opp dersom ikke du er på jobb i kirken?

– Det skjer jo litt, da. Det gjør det, men det er sjelden vi har åpent for større forsamlinger uten at jeg eller en vikar er til stede.

Hvis du kan trekke fram noe, hva er det beste med jobben din?

– Å se at folk trives i kirken, tror jeg. Jeg må si det er kanskje det beste å kunne legge til rette sånn at folk har det bra her.

Du treffer mennesker som både er veldige glade og veldig lei seg. Hvordan møter du dem i de forskjellige fasene?

– Den beste måten tror jeg er at jeg er meg selv. Jeg må møte andre mennesker med hele meg. Og bruke egen livserfaring i hvordan jeg møter andre. Ofte møter jeg mennesker i forskjellige stemninger i løpet av kort tid. Det kan være begravelse fredag, bryllup lørdag og gudstjeneste med dåp søndag. Da får du liksom hele livet i løpet av tre dager. 
I en begravelse må du støtte og kanskje trøste, i et bryllup må du kanskje hjelpe til å roe ned en nervøs brud som gråter så maskaraen renner nedover kinnet og i en dåp må du passe på at alt er på plass. Både passe varmt dåpsvann, dåpsklut og dåpslys.

Jeg må møte andre mennesker med hele meg. Og bruke egen livserfaring i hvordan jeg møter andre.

_{Marie Hellevik}

Hadde akkurat blitt bestemor selv

Har du en sterk jobbopplevelse som du alltid kommer til å huske?

– Ja. Og det er noen år siden. Jeg fikk vite at det var et ferdig utviklet, men dødfødt barn som skulle gravlegges. Jeg var nettopp blitt bestemor selv og tok selvfølgelig dette innover meg. Dagen før gravferden fortalte presten til meg at de pårørende ikke klarte å bære kista selv. Presten skulle egentlig gjort det, men han hadde fått bihulebetennelse og var ikke i form. Så han spurte;
"Kan du bære kista den dagen?"
Det gjorde jeg selvfølgelig. Men da jeg bar den lille kista ut av kirken og ned til grav rant tårene mine.
Det er nok den opplevelsen som har gjort mest inntrykk på meg. Og jeg kjenner fortsatt på følelsene når jeg snakker om det i dag.

Men du bidro jo også til at familien fikk en verdig markering av, selv om det var veldig trist?

– Ja, og det var det som gjorde at jeg klarte å gjennomføre. 

Artikkelen fortsetter under videoen

Helgejobb og hverdagsfri

Det å være kirketjener er ingen ni-til-fire-jobb. Marie jobber tre av fire helger. 

– Ja, det er mye jobbing i helgene. Men dersom du velger å jobbe i kirken, så er du innstilt på at det er slik. Og jobber jeg på søndag, har jeg alltid fri mandag. Jobber jeg både lørdag og søndag, må jeg planlegge litt mer hvordan jeg skal få avviklet fri. For tirsdager og fredager er faste gravferdsdager, og det må jeg ta hensyn til ved valg av fridager. Så det er ofte litt av en kabal, forteller Marie.

Siden du er kirketjener i to forskjellige kirker, styrer du på mange måter din egen arbeidsdag?

– Ja, jeg styrer mye selv nå. Jeg har jo kalenderen til kirken om hvilke ting som skal skje nå, og så må jeg selv legge opp arbeidet mitt ut i fra det. Jeg har fått ansvaret for å sette opp egne arbeidshelger, og å skaffe vikar til frihelgene mine. Jeg pleier å si at jeg både har stor frihet og stort ansvar.

Tålmodighet og samarbeid

Tror du jobben som kirketjener passer alle?

– Nei, det tror jeg ikke. Du må både være tålmodig og ha evnen til å se hva som må gjøres og hva som må til for at alt skal fungere. Og så må du samarbeide godt med både prest, organist, trosopplærer, kateket, diakon og andre som jobber i og rundt kirken. Og alle har sine egne ønsker. Så da er det min jobb å få alt dette til å fungere sammen.

Tenker du av og til hvor viktig din jobb er for mange andre?

– Nei, det er vel ikke sånn at jeg går og tenker på det til daglig. Men når alt går som det skal i kirken, og jeg ser at folk som er her trives, da er jeg fornøyd med den jobben jeg har gjort, sier Marie Hellevik.