Noen tanker mellom vaksinedose en og to - etter ett år med korona

En fredag tidlig i februar etter lunsj gikk jeg til en av legene for en konferering. Noe hadde dukket opp og krevde rask avklaring.

Ett år med koronarutiner

Tilbake til resepsjonen hadde jeg et par telefonsamtaler med pasienter. En ny pasient iført munnbind meldte sin ankomst og jeg gikk gjennom de vanlige spørsmålene vi har stilt til alle pasientene det siste året: Er du frisk? Har du feber, hoste, sår hals? Noen problemer med smaks- og luktesans? Magesmerter?

Vaksinetilbud på telefon

Etter det tok jeg en blodprøve og tilfeldig kastet jeg et blikk på skjermen til min mobil, som alltid er på lydløs når jeg er på jobb. Den lyste opp med en varsling, og da oppdaget jeg også et ubesvart anrop. Noen hadde ringt meg to ganger for et kvarter siden, mens jeg var borte.

Som helsepersonell var det min tur nå

Jeg ringte tilbake. Det viste seg å være et av numrene til vaksinesenteret i bydel Vestre Aker. Jeg fikk tilbud om første dose av covid-19 vaksinen allerede dagen etter.

Som helsepersonell var min tur kommet. Jeg følte meg glad og takknemlig, og svarte ja med en gang. _{Dragnimira Johnsen, helsesekretær}

For meg var det en stor fordel å kunne ta vaksinen i helgen, slik at jeg kunne unngå logistikken med å måtte gå fra jobb. Jeg ble grundig utspurt om allergier, medisinbruk, eventuell reise til utlandet i det siste og kontakt med mennesker, smittet av korona.

Dagen etter klokka halv tolv satt jeg allerede vaksinert i bås nummer 23 til observasjon for reaksjoner i tjue minutter. På en tavle kunne man følge med på sin resterende ventetid.

Vaksineringen ble en positiv opplevelse. Jeg ble veldig imponert av det profesjonelle opplegget.

Den store salen til en av skolene i området hadde blitt omgjort til et velsmurt vaksineringsmaskineri! Alt fungerte bra i en jevn flyt.

Første sjekkpunkt var ved inngangen. Medarbeideren stilte rutinemessige spørsmål om korona og registrerte bilnummeret vårt, siden bilen stod på den improviserte parkeringsplassen.

Smittevernrutinene fulgt til punkt og prikke

Jeg tok på hånddesinfeksjon, og ble sendt videre. Ved det andre sjekkpunktet ble min ankomst til avtalt tid registrert. Jeg  fulgte den godt skiltede veien videre til venterommet. Damen som tok meg imot pekte mot en bås med ledig nyspritet, stol.

Her satt jeg i cirka tjue minutter, mens jeg ventet på å bli ropt opp. En etter en ble pasientene kalt inn, samtidig som flere nye kom inn på venterommet. Medarbeideren var raskt på plass med tørkepapir og sprit for å desinfisere stolen før en ny pasient kunne ta plass. Metodisk og grundig utførte hun sitt arbeid.

- En positiv opplevelse å bli vaksinert

En annen medarbeider kom for å hente meg. Han viste vei til en ny bås, der jeg ble bedt om å sette meg ned og henge ytterklærne på veggen. Der skjedde alt raskt, og godt koordinert. En medarbeider foretok et grundigere intervju der jeg oppga personalia og ga opplysninger om allergier, medisinbruk og annet av medisinsk relevans.

Mens samtalen pågikk klargjorde to andre medarbeidere  sprøyten med vaksinen. Mot slutten av samtalen fikk jeg et ark med kort informasjon om vaksinen, og ble bedt om å sitte til observasjon i tjue minutter etter at vaksinen ble satt.

Så kom ordene 'her kommer et lite stikk'. Og med det fikk jeg vaksinen i venstre arm. 'Men dette er egentlig min egen replikk',  sa jeg. 'Den har jeg brukt hundrevis av ganger, når vi har vaksinert våre pasienter mot influensa'.

Da kom det en liten latter. Deretter ønsket vi hverandre en fortsatt fin dag før jeg ble sendt videre til venterommet for observasjon.

En lærerik opplevelse for meg

Mens jeg ventet ble jeg spurt flere ganger om jeg følte meg bra. Slik kom jeg i prat med en av medarbeiderne. Jeg forklarte at vaksineringen var en lærerik opplevelse for meg, både som pasient og som helsepersonell.

Jeg uttrykte min respekt for alt det enorme arbeidet som var satt i sving for å vaksinere befolkningen. Særlig nå når jeg kunne observere direkte hvordan vaksinesenteret fungerte.

Jeg ville ta med denne erfaringen tilbake til min jobb på legesenteret. Det går ikke en dag uten at vi får spørsmål om covid-19 vaksinen: Når skal jeg få vaksine? Er jeg i en risikogruppe? Hvem styrer vaksineringen? Kan jeg få vaksinen når jeg kommer til årlig kontroll hos fastlegen? Har legen min gitt beskjed til bydelen om at jeg har flere underliggende sykdommer? Nå kunne jeg i hvert fall gi en god beskrivelse av rutinene på vaksinesenteret.

Dedikerte mennesker som jobber nesten døgnet rundt

Medarbeideren takket hjertelig for mine ord. Vedkommende fortalte om dedikerte mennesker, som jobber nesten døgnet rundt for rask vaksinering og om logistikken med å beregne hvor mange de kunne innkalle i forhold til mengde ankommet vaksine.

Det ble gitt uttrykk for en skuffelse over at det fantes noen, ikke så få heller, som hadde takket nei til første dose vaksine. Det var enten på grunn av planlagte reiser i helgen, eller i forbindelse med kommende ferie. Det dreide seg om både vanlige folk og helsepersonell.

Voksne må forventes å ta ansvar for sine valg

Dette medførte vanskeligheter med logistikken, og antakelig noe ekstra ventetid for ny innkalling. Vår felles konklusjon var at det tross alt dreide seg om voksne mennesker som hadde sine prioriteringer og kunne ta ansvar for sine valg. De burde også tåle konsekvensene av en ytterlig utsettelse av vaksineringen.

Plutselig ringe en klokke og jeg så beskjeden på tavlen om at nummer 23 var ferdig. Tjue minutter var gått. Jeg takket for all hjelp og gikk mot utgangen. En vekter lukket opp døren for meg og jeg gikk ut. I samme øyeblikk tenkte jeg på at også dette var en del av det smitteforebyggende arbeidet. Under hele oppholdet på vaksinesenteret hadde jeg ikke så mye som rørt på noe, bortsett fra arket «Koronavaksinen på 1-2-3».

Jeg kommer til å få dose nummer to i begynnelsen av mars.

Ett år har gått, hva nå?

I mellomtiden fortsetter koronatilværelsen. Det har gått et år siden livet vårt ble snudd på hodet. Det første koronatilfellet i Norge ble registrert 26. februar 2020. Landet stengte for første gang ned 12. mars 2020.

Optimisten i meg prøver å fortelle meg at alt kommer til å ordne seg til slutt, men det har blitt betydelig vanskeligere å holde motet oppe. Jeg trøster meg med at jeg har det trygt og godt.

Både mannen min og jeg er i full jobb. Han og mange av hans kollegaer har hatt hjemmekontor i snart ett år, mens jeg har en jobb å gå fysisk til. Jeg får treffe mine kollegaer og mange pasienter i løpet av en dag. Slik føler jeg meg heldig og privilegert.

Daglig munnbind-bruk tar på

Samtidig blir jeg nesten kvalt (bokstavelig og i overført betydning) av å bruke munnbind dagen lang - både på jobb, på banen, i butikken. Derfor setter jeg pris på tiden, der jeg går tur og tiden hjemme, med et broderiprosjekt i fanget eller med en lydbok ved kjøkkenbenken der jeg er munnbindfri.

Vi lever et veldig isolert liv, mest på grunn av min jobb. Vi savner våre sosiale kontakter, vi liker å ha venner og familie på besøk, vi liker å besøke andre.

Jeg savner mine to damekor - «Varia Vocalis» og «Tilbake». Nylig hadde vi digitale årsmøter, der alle ga uttrykk for at de er blitt ekstremt lei av korona. Vi savner samværet, vi savner sangene våre, det å kunne slappe av og samtidig fylle opp batteriene for hverdagen. Det er fortsatt veldig uklart når vi får øve fysisk.

Savnet av familien

Jeg savner min datter, Beatris. Vår siste fysiske klem var 4. januar i fjor, da hun og kjæresten dro til Bulgaria etter juleferie i Norge. Med henne og resten av min bulgarske familie kommuniserer jeg kun elektronisk.

Den norske delen av familien snakker vi oftest med på telefon. Heldigvis er de ikke så langt unna. En gang iblant kan vi hilse på hverandre med god avstand i påvente av tiden der vi kan gi hverandre en bamseklem.

I det siste er det blitt lyst når jeg går fra jobb. Selv om dagen kunne ha vært travel, blir jeg i godt humør når jeg går min munnbindfrie tur, mens sola fortsatt skinner. Da føler jeg at tankene også blir lysere, i hvert fall for en stund.

Kjære kolleger

Jeg sender dere mine gode, lyse tanker. Prøv å finne de positive øyeblikkene i den krevende hverdagen. De er der! Hold dere friske, ta være på hverandre og ta covid-19 vaksinen. Vi kommer til å holde ut!

Hilsen Dragnimira

Artikkelforfatteren helsesekretær Dragnimira Johnsen jobber som kontorleder på Ris legesenter i Oslo.