Hege kapret drømmejobben på Svalbard

Jeg går ombord i "jernfuggeln" (flyet). Kroppen dirrer av flyskrekk, spenning og forventninger. Det er ingen vei tilbake, vi flakser av gårde. Jeg skal snart oppleve helt annerledes arbeidsdager på Hospitalet, Longyearbyen sykehus.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sånn var den spede begynnelse på vei mot mitt Vakre Æventyr på Svalbard i et lite toetasjes sykehus. Pasienter og ansatte må ta av skoene når de kommer inn i sykehuset. Sånn har det vært siden storhetstiden for gruvedriften, da skoene var sorte av kullstøv.

Totalt er vi 23 ansatte inkludert jordmor, helsesykepleier, tannlege, tannhelsesekretær, fysioterapeut og bedriftshelsetjeneste. Sykehuset er tilgjengelig 24 timer i døgnet. Det fungerer som kombinasjon av sykehus, legekontor, akuttmottak og legevakt. Det er et beredskapssykehus, og er en avdeling av Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN i Tromsø).

Har lærerike år bak meg

Fra tidligere har jeg lærerike år hos privatpraktiserende hjertespesialist og urolog, og med 10 års fartstid i primærhelsetjenesten. Jeg har tråkket mine arbeidssko i nesten alle etasjer på UNN : Lungeavdelingen, barneavdelingen, kreftavdelingen, hjerteavdelingen, fag- og forskningsavdlingen. Jeg har hatt gode møter og gitt omsorg og helsehjelp til både barn, voksne og gamle. Jeg har lært utvidet medisinsk terminologi om hele kroppen, og mange organsystemer.

På genuin søken etter noe nytt

Jeg er ingen arbeidsflyktning, m8en jeg har kjent på en genuin søken etter å lære noe nytt. Hva kan arbeidshverdagen krydres med? Eller kan noe annet overgå alt jeg har vært så heldig å oppleve i min yrkeskarriere? Alderen min er muligens imot meg, men dersom det fremdeles er håp så må det skje noe spektakulært nuh!

Etter en ferietur i vakre Honningsvåg bestemte jeg meg. Dukker det opp ledig jobb et sted hvor naturen og (u)været kan overvelde meg, som for eksempel i Honningsvåg eller på Svalbard, da kommer jeg til å søke. I august 2021 leser jeg: UNN ledige stillinger, 1 års vikariat, 100 prosent stilling, autorisert helsesekretær ved Longyearbyen sykehus. Er det mulig! Annonsen leses opp og ned, fram og tilbake, fra høyre og venstre. Mellom linjene leser jeg helt tydelig: Hege, du må søke!

Søknaden sendes. Det går en god uke før jeg informerer mann, og øvrig familie, om at jeg har søkt jobb på sykehuset langt mot nord, der isbjørnan bor, på øygruppa Svalbard. Min mann har absolutt trua på meg: Den jobben blir du å få, Hege.

Søknadsprosessen og jobbtilbudet

Så får jeg telefon om innkalling til intervju. Familie og venner gleder seg sammen med meg. Jeg kom gjennom nåløyet og skal påintervju om jobb på Svalbard. Faktisk er det helt sant og helt absurd. En spennende mandag, intervjuet gikk fint. Følelsen er god og de spør etter referanser. To dager seinere ringer det og jeg kjenner igjen telefonnummeret til Longyearbyen sykehus: Hei Hege. Vi håper du har lyst å bli en del av helsefamilien ved Longyearbyen sykehus. Ja, det vil jeg. Herregud er det mulig? Er det helt sant? Trakk jeg virkelig det lengste strået? Kan du starte mandag 13.september? Det kan jeg, men jeg må komme til Longyearbyen fredag 10.september. Min mann må følge meg på flyet. Jeg kan ikke håndtere både flyskrekk og mange spennende, og helt uregjerlige tanker, samtidig. Et tankespinneri uten sidestykke. Det var nummeret før jeg måtte ha lodd rundt anklene. Jeg var så nær ved å sveve opp i luftrommet – av glede.

Kan nesten ikke tro det

Autorisert helsesekretær, voksen dame , 53 år. Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. Hvem skal jeg ringe til først og fortelle at jeg trakk det aller lengste strået? Familie, venner og mine referanser. Jeg er så ufattelig kry og og telefonen gløder de neste timene. Jeg søker og får innvilget permisjon fra mine to arbeidsforhold i Tromsø. Hjertemedisinsk laboratorium ved UNN og Tromsø kommunale legevakt. Mine snille ledere unner meg virkelig denne arbeidsopplevelsen. Det kaller jeg gode ledere! Jeg har tre uker på meg før avreise. Mye skal ordnes. Blant annet skal et puslespill med 2000 brikker gjøres ferdig. Alle som stikker innom bidrar, og jeg kommer i mål med alle puslebrikkene.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg pakket opp og ned, inn og ut av kofferter. Hva i alle dager skal jeg ta med meg når jeg skal flytte, nesten til Nordpolen, polvotter er et must.
Dagen er kommet. Jeg har gitt og fått mange klemmer og lykke til på min nye og spennende arbeidsferd langt mot nord.

En drøm som blir oppfylt

Å jobbe på Svalbard er en drøm som har blitt til virkelighet. Vakre Spitsbergen, Svalbards største øy, briljerer med sin storslagne natur, og er et unikt lite samfunn. Det er korte avstander til alt som vakkerøya har å by på.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fareskilt/isbjørnskilt definerer hvor man kan bevege seg uten isbjørnbeskyttelse, som signalpistol eller rifle. Utenfor resepsjonen, mitt nye arbeidslokale med utsikt til venterommet, står det en utstoppet isbjørn. Historia om isbjørnen, i tekst og bilde, henger på veggen ved siden av. Heldigvis forteller historien at de to mennene unngikk å bli drept av isbjørnen, men den ene mannen ble alvorlig skadet. I siste liten ble han fraktet til Longyearbyen sykehus hvor han ble «lappet sammen».

Det er unektelig litt kult med en isbjørn som vokter resepsjonen. Den minner både ansatte og pasienter om faren som absolutt kan bli et faktum på den vakre øya.

På Svalbardbutikken henger forbudtskilt, det er ikke lov å ta med våpen inn i butikken. Jeg syns faktisk det burde henge et forbudtskilt om at isbjørn ikke er velkommen på handletur

For bare to-tre år siden spaserte en isbjørn gjennom en fint pynta julegate, forbi hotellet Polfareren og videre nedover mot sykehuset.

Historien sier at en nytilflyttet i bygda trodde det var dagligdags at isbjørnen tok seg en spasertur i sentrum. Vedkommende filmet øyeblikket, og gjorde ikke noe stort nummer av det. Det man skal gjøre er å varsle Sysselmesteren omgående.

Svalbard magnet på eventyrlystne

De gigantiske fjellene, mørket, det barske været og midnattsola, det er dette som fenger. Dette er min gave til meg selv i arbeidslivet. Fremdeles etter åtte måneder må jeg klype meg i armen for virkelig å kjenne at jeg lever, bor og jobber i dette vakre eventyret. 

Svalbard og Longyearbyen, noen vil sammenligne det med folkehøyskole for voksne. Egentlig er det ikke så langt fra sannheten. Felles for alle jeg har blitt kjent med her, er eventyrlysten og kjærligheten til naturen, en søken etter noe helt unikt og annerledes.

Fine og gode relasjoner skapes både på solskinnsdager og når uværet herjer som verst. Alle vet vi at oppholdet på Svalbard er ikke for evig tid. Men den tiden det er vår virkelighet, da er det bare å ta til seg med begge hender alt man kan oppleve og erfare i dette nydelige postkortet.

En slik folkehøyskole for voksne unner jeg alle å oppleve i sitt arbeidsliv. _{Helsesekretær Hege Heimdal}

Alle burde ta sjansen, dersom muligheten byr seg, av å gjøre alvor av sitt ønske om annerledes og spesielle arbeidsdager. Når arbeidslivet er på hell er det for seint å tenke på at man ikke tok sjansen den gang da. Det er tross alt bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på noe man ikke gjorde da man hadde muligheten.

Minnerike opplevelser

Det er lekende lett å fylle dagboka/bloggen min med små og store minnerike opplevelser: Scooterturer, isgrotteturer, hytteturer, båtturer, utallige fjellturer, skiturer, lokal revy, lokale artister, konserter, mørketidsblues, Svalbard Skimaraton, Julemila. Dette er et lite samfunn der alt er tuftet på frivillighet. Det er så imponerende hva de fastboende på denne øya får til av allsidige aktiviteter.

Så er det menneskene da. Dagboka mi flommer over av navn og bilder. Samlinga mi av gode mennesker har blitt ytterligere forstørret. Tilfeldige møter har skapt positive ringvirkninger. Midt i en konsert spør en lege om jeg vil være med på skiekspedisjon til Ny-Ålesund – så klart vil jeg det. Ekspedisjonen er i perioden 27. mai til 2. juni.Tannlegen på Hospitalet har invitert til to hytteturer. Hytteturer på Svalbard er noe langt annet enn hytteturer på fastlandet. Når Æventyr-damer skal tisse må våpenkyndig være vakt med sin rifle.

På hyttebordet ligger tannbørste og signalpistol side om side. _{Helsesekretær Hege Heimdal}

Det inviteres over en lav sko – alle skal med. Felles scooterturer, middagssammenkomster, fjellturer, kino og museumsbesøk. Vi valgte å feire jul- og nyttår på Vakkerøya, Spitsbergen. Longyearbyen sentrum minnet om "Jul i Skomakergata". Det var så "bjutifullt", og ble en opplevelse jeg har gjemt innerst i hjerterota.

Julaften med smittevern

Julaften sørget et visst virus for at julegudstjenesten for første gang i historien måtte gjennomføres utendørs. Herre verden - det va like vakkert som det var isende kaldt. Etter nydelige julesalmer møttes flere ansatte til felles julemiddag i  andre etasje på Hospitalet til et nydelig dekket middagsbord med alt som hører julen til. Julenissen sørget for at alle fikk julepresang.

Helt vindstille, bitende kaldt og et fargesprakende fyrverkeri markerte inngangen til det nye året, 2022. Vi var sammen med gode mennesker, som inviterte oss til nyttårsfeiring. Et ønske for det nye året , nest etter «fred og sånn», er at den søte karamellen av opplevelser skal vare leeeeeenge.

Vi har nesten alt i Longyearbyen. _{Helsesekretær Hege Heimdal}

Forskjellen fra fastlandet er mengden av alt vi har: Kun èn matbutikk (Svalbard butikken). Kun ett kjøpesenter (Lompensenteret), Svalbard Museum, UNIS (universitetet), Sysselmesteren (Norges regjerings øverste representant på øygruppen Svalbard), ungdomsklubb, kino, idrettshall, SPA med navnet PolarSPA, Kullongen barnehage, baren SvalBAR, barne- og ungdomsskole, idrettshall, videregående skole, Det Store Norske Mandskor, kvinnekoret Tundradundrene, Lokalstyret, strikkekafè, frisør Saxifraga (Saxifraga er en liten moseaktig blomsterart på Svalbard), blomsterbutikk og et mangfold av reiselivsaktører - for ikke å glemme den vakre lille røde kirka.

Der senker roen og freden seg. Enten du er religiøs eller ikke, når det spraker i peisen og varmen brer seg i kirkerommet, det må bare oppleves. For øvrig heter gullsmedbutikken Gullgruva. Hotellnavn kan være Polfareren, og sånn fortsetter krativiteten som minner fastboende og besøkende om hvor vi befinner oss.

På dagtid fungerer sykehuset som primærhelsetjeneste (legekontor) på fastlandet. Helsesekretæren svarer telefoner. Ut fra symptomer- og skader tilbys pasienter legekonsultasjoner frem i tid, eller øyeblikkelig hjelp samme dag. At det er beredskapssykehus innebærer at dersom en alvorlig skadet pasient bringes til sykehuset, må helsesekretæren avbestille alle øvrige pasienter. Alle tilgjengelige omsorgsfulle hender reserveres kun for den som er alvorlig syk/skadet. Alt annet må vente til situasjonen har normalisert seg. 

Samarbeid på tvers av profesjoner

Et velfungerende tverrfaglig samarbeid er nødvendig. Leger, sykepleiere, helsesekretærer, og øvrige må spille hverandre gode, alt til beste for våre pasienter og våre kolleger. Alle ansatte på sykehuset møtes flere ganger i løpet av dagen. Utenom morgenkaffe og lunsjtid så nikkes og smiles det i korridoren, eller i trappa.

Alle profesjoner deltar på internundervisninger, brannøvelse, HLR, gjennomgang av beredskapslager og øvelser på scenarier vi helst ikke tør tenke på, men som plutselig kan bli et faktum: Scooterulykke, båthavari, isbjørnangrep, smitteutbrudd om bord på cruiseskip, skredulykke. Skredulykka, der to mistet livet, i 2015 – er nært i tid. Det satte beredskapsssykehuset, Sysselmester, lokalsamfunnet på prøve.

Sykehusets ansatte har spesialkompetanse og er alltid bemannet med kirurg, anestesisykepleier og operasjonssykepleier. En sammensetning av dedikert helsepersonell – de dyktige og modige. De som gir profesjonell og livreddende helsehjelp på ei Vakker øy langt, langt mot nord. Det er ikke så rart at jeg gleder meg til hver eneste arbeidsdag.

For meg selv, og min datter, er jeg så takknemlig for denne unike muligheten i arbeidslivet. _{Helsesekretær Hege Heimdal}

Hver fredag, etter endt arbeidsuke, er det svømming i idrettshallen -deretter påfølgende middag på Kroa. Det er en fin og viktig tradisjon å avslutte arbeidsuka med felles hygge og måltid sammen med gode kollegaer.

Noen spesielle hendelser på Hospitalet

• I den spede begynnelse, og i god fart, sprang jeg mot en lukket glassdør. Blodet spruta og legen som var på jobb sa at han måtte få nyte sin Anton Berg marsipan før han kunne undersøke nesen min. Med marsipan i munnviken konstaterte legen brudd i nesen.
• Ti dager etter at jeg kom til Longyearbyenble det "mannefall" i resepsjonen og min yngste datter, som også er utdannet helsesekretær, ble tilbudt jobb umiddelbart og vi måtte bestemme i løpet av 24 timer om også hun ville sette seg på flyet til Svalbard. Nå er vi, mor og datter, kolleger ved sykehuset.
• Jeg har vært på to helikopterturer i regi av vaksinering i Barentsburg.
• Vi har hatt flere massevaksineringer. Det er et helt arrangement, og det spesielle er at alle ansatte, også de som ikke er på jobb, bidrar. Den største gjennomførte vaksineringen var 693 mennesker. Med velvilje fra ansatte, og andre aktører i bygda, gikk vaksineringa knirkefritt Mine oppgaver er registrering av oppmøte og «besvimelsesvakt».
• Det var en lærerik opplevelse å være en del av storøvelsen AMRO (Artic Mass Rescue Operation). Ulykkesscenariet var et cruisefartøy med 200 mennesker ombord, havarert langt mot nord på Svalbard. Longyearbyen sykehus var selvsagt en av aktørene i dette senarioet.
• Dyrelivet på øya er nært, veldig nært. Det kortbeinte og feite reinsdyret slår følge med meg langs veien når jeg går på jobb. Den vakre polarreven iler over veien foran meg, det skinner i den hvite pelsen. Den store rypa vagger i fjellskrenten, vel vitende om at ho er trygg. Jeg tror at rev, rein og rypa har en viss form for intelligens, og at de forstår at de er fredet i nærmiljøet.

Grip sjansen, du også

Å møte isbjørnen er min største frykt. Mennesker har blitt drept av isbjørn på Svalbard, og det har skjedd nært i tid. Det hender, når jeg går alene ute, at jeg må se meg over skulderen både en og to ganger. Isbjørnen har ekstremt god luktesans og dersom han er i nærheten søker han mot søppelcontainere.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I skrivende stund tenker jeg på isbjørn omtrent dag og natt. Skiekspedisjonen starter fredag 27. mai og en del av ekspedisjonslivet betyr at den enkelte må være isbjørnvakt om natten. Jeg vet ikke hvor lurt det er å sette meg til isbjørnvakt helt alene. Dersom jeg besvimer får jeg ikke varslet resten av turfølget, og isbjørnen kan boltre seg i tidenes herremåltid.

Bloggen min – «Helsesekretaersvalbard» - skal fungere som min dagbok med minner om arbeidshverdager på Hospitalet, fritid med mange nye bekjentskaper, den majestetiske naturen, gode mennesker, små og store hendelser. _{Helsesekretær Hege Heimdal}

Det er skriverier supplert med vakre bilder. Bloggen skal hjelpe meg å lese historien min, Mitt Vakre Æventyr, som en bok når jeg skal minnes mitt opphold på Vakkerøya langt mot nord.

Nå lever jeg midt i Æventyret – kanskje er det snipp-snapp-snute ved utgangen av september 2022. Det brister i hjertet mitt at Æventyret kan være over om vel fire måneder. Jeg prøver å leve i nuet, ikke tenke for mye på at dagene suser fortere avgårde enn jeg liker å innse.

Jeg skulle så inderlig ønske at alle som drømmer seg bort i arbeidshverdagen, at alle som drømmer om å gjøre noe skikkelig bra for seg selv i løpet av tiden som yrkesaktiv lar seg inspirere av min historie om Mitt Vakre Æventyr på Hospitalet i Longyearbyen.

Det er aldri for seint…..grip muligheten!

Artikkelforfatteren Hege Heimdal er helsesekretær og medlem i Helsesekretærforbundet i Delta