Norge har et monokulturelt helsevesen

Norsk helsepersonell er utdannet etter en vestlig helsemodell, og bygger på naturvitenskapelig forståelse, med diagnostisering av sykdom etter gitte kriterier.

- Det er en universell standard som er gjeldende i alle deler av verden som har en naturvitenskapelig helsemodell. Samtidig finnes det medisinske modeller som har andre kulturelle uttrykk for helse, smerte, sykdom og behandling enn hva vi er vant til i en naturvitenskapelig tradisjon.

Det forteller Inger Daae-Qvale som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

For å håndtere mangfold i helsevesenet kreves helsepersonell som har kunnskap og innsikt i kultursensitive problemstillinger. Det kan kalles flerkulturell kompetanse.

- Mangel på slik kompetanse kan føre til mange feilgrep i møte med brukere og pasienter med annen kulturell bakgrunn, sier Inger Daae-Qvale som underviser helsefagarbeidere i flerkulturelt helsearbeid.

I følge Daae-Qvale kan norske helseinstitusjoner på mange måter forstås som monokulturelle. Hun viser til at den naturvitenskapelige helsemodellen vi praktiserer har en ensrettet måte å tenke helse, sykdom og behandling på.

- For oss er dette en naturlig måte å tenke på, siden vi er oppdratt i denne tradisjonen, påpeker hun.
- Helsefagutdanning skjer etter statlig styring, og myndighetene har definert hvilke helsegevinster som skal gjelde for befolkningen.

Tatt-for-gitt-heter

Daae-Qvale gir et eksempel på et tankesett som nordmenn finner helt naturlig, men som ikke deles av alle kulturer:
Nordmenn flest tar for gitt at man skal ta hensyn til egen helse. Man skal leve sunt, være sporty, komme seg opp av sofaen. Det har man selv et ansvar for. Pasienter med annen kulturell bakgrunn kan være vant til at helsepersonell som eksperter skal bestemme hva som er den beste behandlingen ved sykdom, og eksperter spør ikke pasienten, men gir klar beskjed. Samhandlingen mellom pasient og helsepersonell kan oppleves fremmed.

I en norsk legekonsultasjon er det vanlig at legen skaper en dialog med pasienten, for eksempel spør «Hva kan jeg gjøre for deg?»

- For oss er det en naturlig måte å møte pasienten på, vi tar det for gitt at slik fungerer konsultasjoner, forteller Daae-Qvale.

I møte med andre måter å tenke helse sykdom og behandling på kan imidlertid våre egne «tatt-for-gittheter» utfordres, erfarer hun.

I andre kulturer kan pårørende ha en mer sentral rolle ved sykdom.

- I fellesskapskulturer er det en plikt for pårørende å være ansvarlige for å passe på deg når du er syk. Og i mange samfunn er det de pårørende som snakker med legen. Den som er syk skal skjermes og skånes.

Etnosentrisk mentalitet

Det er ikke uvanlig at helsepersonell avviser innvandreres helse- og behandlingsforståelse, erfarer Daae-Qvale. Det kan forstås som en etnosentrisk mentalitet. Å være etnosentrisk betyr at man setter sin egen gruppe i sentrum, og gjør denne til målestokk for samfunnsmessige og kulturelle forskjeller. Det fører gjerne til at man vurderer egne verdier som selvsagte og viktigere enn andres.

For helsepersonell kan dette være en farlig felle å gå i, i den forstand at behandlingsbehovet til pasienter med minoritetsbakgrunn kan bli underkjent og ignorert.

-Våre egne tatt-for-gitt-heter oppleves så selvfølgelig for oss, vi tenker sjelden på at disse er et resultat av egen kulturell bakgrunn, sier hun.

Dette aspektet vektlegges i utdanningene hun arbeider ved. Bevisstgjøring på egen kulturell bakgrunn er nødvendig for å kunne forstå andres kulturelle bakgrunn. Og for å kunne hjelpe pasienter og pårørende med minoritetsbakgrunn, er det en forutsetning å forstå hvordan de tenker.

- Andres virkelighetsoppfatning kan være helt annerledes enn vår, men den har samtidig sin egen logikk og rasjonalitet, på samme måte som vår virkelighetsoppfatning har, sier Daae-Qvale.

Psykiske lidelser

På slutten av 80-tallet jobbet hun som helsesøster med ansvar for flyktninger, særlig fra Iran og Irak. Mange av dem hadde vært utsatt for tortur og overgrep på grunn av revolusjon og krig.

- I møte med flyktningene overførte vi vår norske helseforståelse når vi skulle tilrettelegge for behandling av flyktningenes traumer. Dette ble tilleggsbelastninger for mange, erfarte Daae-Qvale.

- For eksempel henviste vi noen familier til psykologisk hjelp. Det vi ikke visste var at psykiatriske institusjoner ble benyttet som straff for opposisjonelle, og ble oppfattet som tortur. Videre er det slik at psykiske lidelser i enkelte samfunn blir betraktet som galskap. Det å bli tilbudt psykiatrisk hjelp ble svært stigmatiserende for flyktningene.

Psykiske problemer var et ikke-tema i denne gruppen, og vi gjorde mange feilgrep fordi vi ikke hadde kompetanse, forteller hun. I Norge har man gjennom flere år skapt større åpenhet om psykiske lidelser. Vi har også begrep for å beskrive psykiske lidelser, slik som angst, depresjon og mani. I samfunn der psykiske lidelser er et sosialt stigma vil en finne andre uttrykk for slike plager, sier Daae-Qvale.

 - I samfunn hvor psykiske plager er et Ikke-tema, vil mange ikke ha begrep for å artikulere psykiske problemer, slik som for eksempel angst. I stedet blir psykiske plager ofte overført til noe fysisk. Man snakker om knyting i magen, bankende hjerte og tørr hals, eller at den psykiske smerten på andre måter kroppsliggjøres.

- En kvinne som hadde opplevd overgrep og tap i forbindelse med sin flukt kom til en kollega av meg for behandling av begge armene sine på grunn av store smerter. Hun mente selv hun hadde utviklet «musearm» etter langvarig PC-bruk.  Samtidig ga hun uttrykk for plager på grunn av krigsopplevelsene, noe hun stadfestet ved å si: «Den venstre armen min kan du helbrede, men den høyre armen kan du ikke helbrede, for den representerer mine tap.»

Andre helsemodeller

Det eksisterer andre helsemodeller i verden enn det naturvitenskapelige. I andre systemer kan man være opptatt av om mennesket er i balanse, og man kan gjerne se utenfor individet, til sosiale relasjoner, gudstro eller krefter i kosmos. Mange forholder seg til flere systemer parallelt.

Man kan for eksempel tenke at sykdom er straff fra Gud, eller hekseri, uten å avskrive en naturvitenskapelig tilnærming. Daae-Qvale og gir et eksempel:
En mor har et barn med lungebetennelse. Hun aksepterer en naturvitenskapelig forklaring, at barnet har utviklet lungebetennelse på grunn av bakterier eller virus. Men tror samtidig at den egentlige årsaken til barnets sykdom er at hun straffes, fordi hun giftet seg med en mann mot foreldrenes vilje.

Ivareta pasientens verdighet

- Når pasient og helsepersonell har ulikt ståsted, kan man havne i en slags forhandlingssituasjon. Det kan virke fremmed for oss som ikke er særlig vant til å forhandle i behandlingssituasjoner, sier Daae-Qvale.

- Vi kan lett bli usikre når vi ikke mestrer pasientens forventninger til behandling.

I alt helsearbeid er det viktig å ivareta pasientens verdighet. En måte å skape trygghet på, er å få vite mer om pasientens utgangspunkt.

- Ikke vær redd for å spørre pasienter om hva de er vant til der de kommer fra, om hva de pleier å fortelle helsepersonell om sykdom, og hvordan de bruker å bli behandlet. Det kan være en metode for å få personen med på det du foreslår senere.

 - Da kan du lytte og for eksempel si «Ja, jeg kan kanskje oppfylle noen av ønskene dine, men ikke alle.» Foreslå noe, og spør om det er greit.

- Om pasienten er vant til at helsepersonell bestemmer, så ikke vær redd for å gjøre det, men forklar hvorfor du bestemmer slik du gjør. Da tar du med deg pasientene i behandlingen, sier Daae-Qvale.

Migrasjon er krevende prosesser som innebærer store endringer. Det og ikke kunne kommunisere på eget språk, eller ikke kunne gjenkjenne verdier og normer fra hjemlandet kan skape usikkerhet og føre til at man blir mer konservativ i det nye landet enn man ville vært i hjemlandet.

Daae-Qvale gir et nytt eksempel:
En mann kommer sammen med kona som skal til gynekologisk undersøkelse. Han krever at kona skal bli undersøkt av en kvinnelig lege, og viser til Koranen.  Koranen sier imidlertid at helsearbeidere er gitt mulighet til å pleie både kvinner og menn.

Mannen er kanskje redd for at konas bluferdighet ikke blir ivaretatt. Hans måte å ivareta sin kone på var å omskrive en kulturell fortolkning til et religiøst påbud.

- Om helsepersonell har denne type kunnskap, så åpner de muligheter for konstruktive dialoger for å løse slike sitasjoner.