Valgflesk i hørselsomsorgen?

Foto: Martin Habbestad (Nettavisen)

Landets audiografer tar på største alvor det viktige samfunnsoppdraget det er å tilby gode helsetjenester til personer med en hørselsutfordring, for å ivareta helse, livskvalitet og deltakelse i arbeidsliv, utdanning og sosiale relasjoner i samfunnet forøvrig.

En audiograf utreder og rehabiliterer mennesker i alle aldre og livsarenaer, fra vugge til grav. Hørselstap endres over tid og høreapparatbrukere trenger oppfølging i et livløpsperspektiv. I et liv med en hørselsutfordring, kan selv den enkleste ting bli komplisert om fagpersoner har for dårlig kompetanse. 

Kompetanse og kvalitet

Audiografforbundet samarbeidet med Hørselsforbundet i 2024 om en kartlegging av behovet for audiografer, og kom da til at Norge mangler minst 150 audiografer i dagens ventetidsbilde. Vi vet at behovet er raskt økende med en aldrende befolkning.

Helseminister Vestre og statsminister Støre går i dag ut med at de vil gjøre yrket mer attraktivt og redusere frafallet i utdanningen med å utrede en ny fagskoleutdanning i audiologi.

Audiografforbundet er også opptatt av å redusere frafall i utdanningen, men å utrede en fagskoleutdanning i audiologi er å gå baklengs inn i fremtiden. Nå er det på tide at politikerne innser realitetene. Still heller spørsmål om hvorfor studenter og faglig dyktige og engasjerte audiografer velger å forlate et yrke de har investert så mye for å være i!

I våre medlemsundersøkelser kommer det frem at audiografer forlater yrket fordi man står i dårlig arbeidsforhold, hvor det ikke legges til rette for å verken jobbe forsknings- eller kunnskapsbasert. Studenter avslutter studiet når de opplever dårlige arbeidsforhold i ferdighetspraksis. Audiografer står i en skvis mellom kvantitet og kvalitet, hvor det produseres svingdørspasienter som i tillegg møter en førstelinjetjeneste uten audiologisk grunnkompetanse.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse konstanterer i sin rapport denne våren at studiet er særlig sårbart og at det er konkludert at utdanningen skal være på universitetsnivå. Et forslag om utredning av en fagskoleutdanning i audiologi er en avsporing og vitner om kunnskapsløshet på mange plan. 

• Framfor å bruke penger på å utrede en fagskole i audiologi, mener Audiografforbundet midlene må brukes for å styrke Program for bachelor i audiologi ved NTNU.
• Det må innføres kunnskapsbaserte retningslinjer for offentlige hørselsklinikker for hørselstap og tinnitus.

Høreapparatgarantien

Det er musikk i audiograførene at Ap åpner for forenkling av høreapparatformidlingen. Dette er noe Audiografforbundet har pekt på i årevis i møter med Helse og omsorgsdepartement, NAV, Helsedirektorat og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Vi er fornøyd med å bli hørt!

Det er på høy tid å revidere krav til manuell vurdering av papirsøknader om høreapparat for førstegangsbrukere og gjenanskaffelse etter 6 år. Dette vil redusere saksbehandlingstiden i NAV. Digitaliseringen vil også kunne fremme tverrsektoriell samhandling, og forbedre et fragmentert tjenestetilbud. 

Formell autonomi for audiografer må også utredes. I hørselsomsorgen er det viktig med tverrfaglighet, men dette kan enkelt ivaretas selv om refusjonsretten overføres til den yrkesgruppen som har kompetansen på hørselsutredning og høreapparatformidling - nemlig audiografene.

Det er viktig at vi som yrkesgruppe får være med i denne moderniseringsprosessen som det nå er enighet om å starte.

Høreapparatgarantien skal angivelig innfris i løpet av neste stortingsperiode, altså innen 2029. Her loves det store summer og en frist på 4 måneder for å få høreapparat. I en ideell verden hadde det vært flott, men realiteten er at vi per i dag mange steder i landet ikke klarer en frist på 6 måneder, og det er bare til første utredning hos audiograf og langt igjen til både utredning hos øre-nese-hals-lege og selve høreapparatutprøvingen. Denne garantien kan vel ikke kalles annet enn valgflesk?

• Skal man gjøre noe som monner med dagens hørselsomsorg, må regelverket justeres slik at audiograftjenester og hørselskompetansen kan komme nærmere der innbyggerne bor - nemlig i kommunene. Rettigheter må føres over til audiografene parallelt med at det innføres kunnskapsbaserte retningslinjer, og samhandlingen blir digitalisert slik at tjenestetilbudet blir mer effektivt.