Utdanningsstedenes ulike identiteter

Denne artikkelen er skrevet for fagtidsskriftet Vernepleieren i Delta. 

• Gå til den digitale utgaven av bladet

Hvordan påvirker ulik vektlegging ved utdanningsstedene yrkesutøvelsen? Er forskjellene problematiske? Og i så fall hvorfor? Eller kan forskjeller være en styrke? Betyr profilen noe for hvor du søkte deg inn? Vet folk egentlig hva en vernepleier er? Vernepleierne Rebekka Ulstein, Lin Løvlie Slette, Martine Aaby Hamnaberg og Diana Störtebecker deler sine erfaringer.

Jeg identifiserer meg som en OsloMet-vernepleier

_{Martine Aaby Hamnaberg}

OsloMet er veldig tydelige på at de vektlegger adferdsanalyse. Det har jeg tatt med meg mye av. Jeg tror ikke jeg hadde fått de samme jobbmulighetene med utdanning fra et annet sted.

– Hva har utdanningsstedet å si for vernepleieridentiteten?

– Jeg tenker at det har veldig mye å si. Jeg kjenner meg igjen i «OsloMet-profilen». OsloMet har en tydelig profil på adferdsanalyse. Tiltakene du igangsetter skal være målbare og ha en effekt. Jeg kjenner meg igjen i «OsloMet-profilen». Enten liker du det, eller så liker du det ikke. Du merker hvor en vernepleier kommer fra.

– Er det ok at det er forskjeller?

– Vi deler en felles verktøykasse. Det er en styrke at vi er ulike og spiller hverandre gode. Sjekklisten til Salte og Løkke, arbeidsmetodikken for vernepleieren, hva som må/bør være på plass for å sette i gang tiltak. Min utdanning er resultatorientert og opptatt av å måle. Det er noe annet enn å vurdere om relasjonen er god og om det er en god samtale. Rollene er forskjellige. Min rolle i jobben jeg har nå er mer kartlegging. Hvordan kan vi oppnå god tilrettelegging, hva skal vi faktisk jobbe med.

– Hvorfor søkte du deg til OsloMet?

– Å søke seg til OsloMet var et bevisst valg. Studiet synes var tøft, undervisningen var på engelsk, og det var mye teori. Men jeg tok to bachelorstudier ved siden av jobb, så det var kanskje ikke annet å forvente. Utdanningsløpet har hatt betydning for mine yrkesmuligheter og hvordan jeg angriper sakene. Systematikk, treffsikre tiltak, kvalitet og kvalitetsforbedring. Metodene jeg har lært er nyttig særlig i forhold til kompleksitet. De sakene vi tar imot innebærer et omfattende hjelpebehov. Jussen skal være med, og brukermedvirkning. Brukerne er dårlige. Det er en økning i hva hjelpeapparatet kan stille opp med ved at man skal bo på egenhånd, styre egen økonomi.

– Hva er preger OsloMet?

– Du må ha godt karaktersnitt. OsloMet er mest populær og vanskeligst å komme inn på. De er dyktige! De har en spennende tilnærming. Jeg tror ikke jeg hadde fått de samme mulighetene, hvis jeg hadde utdannet meg et annet sted. Den analytiske og systematiske forståelsen, og en helhetlig tilnærming. Vi har vært utfordret hele tiden til å se brukernes potensiale, og til å få fram det potensialet.

– Du tok det på deltid, hvordan preget det deg?

– Jeg bodde i Oslo og tok det på deltid med samlinger to ganger i uken. Porsgrunn som er mer helserettet, var også aktuelt for meg. Det var et opplegg med deltid over 4 år, to ganger samling i uken. Praksistiden er fulltid.  Jeg jobbet og studerte samtidig. Jobben var innenfor spesialhelsetjenesten på en bolig med psykisk utviklingshemmede. Jeg syntes det var morsomt å være student fordi jeg kunne anvende faget i praksis. Jeg kunne i større grad trekke praktiske eksempler. Jeg ble mer bevisst på hva jeg ønsket videre.

– De andre utdanningsstedene, har du tanker om hvem er gode på hva?

– Jeg forbinder relasjonsarbeid med HVL Sogndal og helsekompetanse med USN Porsgrunn. Av de andre utdanningsstedene var Porsgrunn aktuelt. Men jeg bodde allerede i Oslo, og det var praktisk å fortsette å bo her.  Fra OsloMet sin side er det veldig tydelig adferdsanalytisk. Eks: Praksisstudenter: Den enkelte skal igangsette et tiltak og følge det fra A-Å. Studenten skal gi noe av verdi tilbake til den enkelte bruker og praksisstedet. 

– Er vernepleierprofesjonen under press?

– Nei! Jeg er ikke bekymret. Jeg som vernepleier har en større verktøykasse; helsefaglig, sosialfaglig, juridisk og forståelse av adferden. Jeg etterstreber å være en supergeneralist. Vernepleie er en kjempeprofesjon! Og den gode verktøykassa vi får i løpet av studiet. Vi er ikke underlegne sykepleiere. Vi trenger triangelet av fagfolk, sykepleiere, sosionomer og vernepleiere!

– Hva med lønn og anerkjennelse?

– Lønnstrinn 42 er lønna i Oslo kommune for jobb i bemannet bolig.

– Vet folk hva en vernepleier gjør?

– Ja. Vi er mange, og vi er ikke noen grå mus. Vi er tydelige, kompetente og godt kvalifiserte folk. Det er mange spennende vernepleiere der ute. Vi finnes i mange nøkkelroller.

Det kan være en fordel at utdanningsstedene er litt forskjellige

_{Diana Störtebecker}

En kollega på sykehjemmet tipset om vernepleierutdanningen.  – Jeg hadde på forhånd ingen anelse om hva en vernepleier var.

– Hva var motivasjonen for å velge å studere vernepleie?

– Min motivasjon har i grunn alltid vært pasientgruppen jeg jobbet med i 2016 og pdd, eldre personer med demens og personlighetsforstyrrelser. Men også
utfordringer på private områder, med en helt annen aldersgruppe. Spesielt den
sosiale biten i forhold til atferdsanalyse og miljøterapi syns jeg var spennende å lære
noe om.

– Hvorfor søkte du deg til Oslo met?

– Det var nettopp på grunn av fokusområdet atferdsanalyse, og at det var tilbud om deltidsutdanning. Det hadde vært en økonomisk utfordring å studere på fulltid, for min del.

Hva tror du utdanningsstedet har å si for vernepleieridentiteten?

–  Studentene sitt syn på utøvelsen av yrket vil nødvendigvis bli preget av hva utdanningsstedet legger vekt på. Ja, jeg er vernepleier, men den røde tråden i utdanningen har vært atferdsanalyse, noe jeg ønsket å lære mere om, og som jeg hadde behov for i min yrkesutøvelse.

– Vet du hva som kjennetegner de ulike utdanningsstedene?

– Det har jeg ikke noen oversikt over, og har aldri hatt interesse for heller. Men under samtaler med en vernepleier som tok utdanningen et annet sted enn meg kom det jo tydelig fram at læreplanen var en del avvikende og emneområdene annerledes.

– Jeg ser det som både en fordel og en ulempe at utdanningsstedene setter forskjellig fokus. Du skal lære om helhetlig vurdering på individ- og systemnivå, men under utdanningen skraper du bare på overflaten fordi studietiden ikke strekker til. Så jeg var fornøyd med at vi hadde en rød tråd gjennom utdanningen, og at temaene ikke var enda mer spredt.

– Hva er Oslo met gode på?

– Oslomet er gode på atferdsanalyse. Foreleserne var inspirerende og undervisningen praksisnær. For meg var det en fordel at jeg kunne velge praksisplassene mine selv. Dermed kunne jeg lage litt mitt eget løp, ved å få innsikt i jobbmuligheter jeg ellers ikke hadde visst om. Om det fortsatt er slik kan jeg ikke svare på.

– Hva slags vernepleier blir du utfra hvilket utdanningssted du har studert ved?

– Godt spørsmål. Jeg fant faglig forankring i det jeg var interessert i fra før, og kanskje fikk jeg også bekreftelse på det jeg allerede gjorde i min yrkesutøvelse. Det var nesten som om synet ble skarpere med nye briller på. Men du fokuserer spesielt på det du har lært. Samtidig tenker jeg at en utdanning er bare starten av læringen, så hva slags vernepleier du blir er avhengig av hvem du er.

– I hvilken grad er studentene bevisst hvor de velger å søke seg inn, tror du?

– Det er jeg usikker på. Mitt valg var bevisst utfra mine interesseområder på jobb, og også egeninteresse. Det er mulig at jeg hadde valgt annerledes om vernepleie hadde vært førstegangsutdanningen min, men det var det ikke. Samtidig tenker jeg også at den geografiske plasseringen av utdanningsstedet spiller en rolle for hvor studenter søker seg inn, og også i hvilken fase av livet du befinner deg i.

Er vernepleiarutdanninga så utydeleg som nokon skal ha det til eller er det berre mangel på kunnskap?

_{Rebekka Ulstein, master i vernepleie}

– Det er ikkje nok å ha ein god vilje eller ynskje om å gjere godt. Ein må ha kunnskap om tvang og makt, det som styrer vala våre og korleis vi påverkar kvarandre og omgjevnadane våre.

Rebekka Ulstein er vernepleiar med mastergrad.

– Starten på mastergrada blei til ved at eg alltid har måtte svare på kva ein vernepleiar er eller gjer. Derfor ville eg sjå nærmare på profesjonsforsking og vidare profesjonsidentiteten til vernepleiaren. Å jobba med menneske er ikkje så tydeleg, du treng andre reiskapar enn ein urmakar eller bruteknikar.

– Kan du seie litt om masterprosjektet ditt og kva som inspirerte det?

– Vernepleieprofesjonen har så mange ulike fag og tradisjonar med seg at ein har miksa alt til ein ganske så god «smoothie» i mangel på eit betre bilde. Ein er litt spesialpedagog, litt jurist, litt sjukepleiar, litt saksbehandlar, litt fysioterapeut, ja du skjønar teikninga. Ein må kunne ein del om mykje – alt etter kven ein skal hjelpe. Då kan ein kanskje verte litt usikker på kven ein er som profesjonsutøvar.

– Eg undra meg også på kvifor vernepleiarar er så forskjellige?Kvifor har mandatet vårt endra seg og kvifor opplever eg at fleire tenkjer at «vernepleie» er utydeleg? Masterprosjektet handla derfor om å gå i saumane på vernepleiarutdanninga og historia vår, for å finne ut: Kva forsking finnast det om vernepleiarar? Kva tenkjer andre vernepleiarar om seg sjølve? Er det så utydeleg som nokon skal ha det til eller er det berre mangel på kunnskap?

– I ettertid har eg også erfart at mange sjukepleiarar er veldig forskjellige. Dei formar også seg etter kva arbeidsplass ein er på. Og ja, vi overlappar kvarandre på fleire oppgåver. Eg forstår at mange stiller spørsmål ved kva ein gjer for å hjelpe eit menneske som ikkje handlar om konkrete oppgåver som medisinhandtering, sårstell, personleg hygiene og blodprøver for å nemne nokre. Er ikkje resten ineffektivt arbeid og sløsing av tid – som er pengar?

– Eg vil driste meg til å seie at det er like mange syn på kva som er god hjelp som det er tal menneske i verda. I dag må vi kanskje streve med å takle at hjelpa eller tilrettelegginga vi gjer er «god nok». Når ein som vernepleiar skal hjelpe eit anna menneske kan ein spørje seg – kva er god hjelp? Kva er viktig? For kven er det viktig?

– Kva er ditt inntrykk av vernepleier-utdanningane?

– Mitt inntrykk er at det er forskjell på vektlegginga av ei åtferdsanalytisk tilnærming og meir instrumentell tilnærming til hjelperolla enn det er på vestlandet. Utdanningsinstitusjonen eg gjekk var Høgskulen i Bergen, no Høgskulen på Vestlandet. Brukarmedverknad, etisk refleksjon, bruk av tvang og makt – dette erfarte eg høgskulen var gode på. Dei var nok gode på mykje meir, men det er det som eg hugsar på ståande fot. Nokre vernepleiarar eg var i dialog med ein gong, hadde utdanninga si frå NTNU og der har dei ein meir vitskapleg og positivistisk bakgrunn, som til dømes åtferdsterapeutisk arbeid frå behaviorismen. Her er dei veldig gode på det – og ein kan sjølvsagt stille seg spørsmålet om det er universitet versus høgskule debatten som gjer skilnadane her, og ikkje utdanningane i seg sjølve. Synet på kva som er kunnskap og korleis kome fram til det. Det er mogleg at synet på kva eit godt liv er og kva læringsteoriar ein skal vektlegge er prega av kva epistemisk forankring som ligg bak utdanningsinstitusjonane og faga studentane skal lære. Eg vil presisere at vektlegginga i seg sjølv ikkje er feil, men at ein må kunne ta fram dei ulike måtane å jobbe på ved dei ulike casane. Vegen til målet om myndiggjering, meistring og eit godt liv vert slik ulik – og det tenkjer eg er bra.

– I ein artikkel på vernepleier.no skriv du at vernepleierprofesjonen er under press. Kva legg du i det?

– Det eg meiner med press er både tid, mangel på fagfolk og økonomistyring. Presset eg også siktar til, er at eitt av hovudelementa som definerer ein profesjon, er grad av autonomi: ein må kunne ha nok rom til å utøve skjønn. Dette erfarer eg vert satt under press ved at ein ikkje får velje metode eller arbeidsmåte, men får det tildelt. Slik eg ser det, vert verktøykassa og den samansette fagkompetansen redusert då ein ikkje får rom til å tenke sjølv. Nokon eller noko anna gjer det for deg som fagperson. Ein skal absolutt stå til ansvar for det ein gjer i sitt yrke, men i tillegg til å utøve god omsorg, gode tenester med meir, må ein også dokumentere og rapportere det ein gjer. Dersom ein ikkje kan vise til gode resultat eller tal som seier at det ein gjer har effekt, vil det kanskje sanksjonerast ved mindre midlar og endå meir økonomiske kutt. Dersom ein jobbar relasjonelt, på måtar som ikkje kan talfestast eller passe inn i det systemet som måler eller vurderer arbeidet til vernepleiarane, så vil kanskje måten å jobbe på vere ugyldig. Det er ikkje alt som kan talfestast, men erfaringar som ein må fortelje. Ein kan gjere mange stell og administrere medisin, men korleis pasientane eller tenestemotakarane erfarer det kjem ikkje fram. Vi har også yrkesetiske retningslinjer vi skal følgje og som skal rettleie oss, inkludert profesjonsetikk og profesjonsmoral. Då kjem eg fort inn på spenningsfelta i vernepleieprofesjonen som det ikkje er plass til å ta her, men som de gjerne må lese om i masteroppgåva mi. Det er eit spanande element i vernepleprofesjonen eg så vidt har pirka på og eg håper det er fleire som også fattar interesse for denne kompleksiteten.

– Du skriv også noko om at vernepleierutdanninga er diffus, på kva måte?

– Vi vernepleiarar er ulike og jobbar ganske breitt: frå rus til geriatri. Det at eg skriv diffus handlar om at eg ser på vernepleieutdanninga frå perspektivet til «folk flest» og frå menneske eg har snakka med om vernepleieutdanninga. Hovudpoenget mitt er at vi lærer mykje om mange ulike fag, og slik vert vi generalistar når vi er ferdig utdanna. Dette kan erfarast som diffust då vi famnar om så mykje – både tenestemottakarar og oppgåver. Grunna at utdanningsinstitusjonane har ulik vektlegging på korleis ein skal jobbe som miljøterapeut, kan dette vere med på å gjere utdanninga diffus. Det som er vert å presisere er at vi jobbar systematisk via vernepleiaren sin arbeidsmodell, og i kontakt med tenestemottakarane kan vi ta fram ulike verktøy for å sikre gode tenester. Dette kan kanskje folk flest, oppleve som diffust: ein har ikkje berre ein måte å jobbe som vernepleiar på; ein har fleire. Det som er så fint er at ein kan ta vidareutdanning dersom ein ynskjer å spisse sin kompetanse inn mot noko. Eg tenkjer det er bra at vernepleieutdanninga er samansett, men den skal ikkje vere diffus – den er brei og det er ein grunn til det. Vi har samansette utfordringar hjå den enkelte tenestemottakar, og i samfunnet, – det meiner eg fører til at vi treng ein samansett fagkompetanse hjå vernepleieutdanninga.

Utdanningsutbyttene er nok ganske like

Vernepleie er en generalistutdanning. Du må finne din vei. Du kan ikke bli god i alt.

_{Linn Løvlie Slette}

Linn Løvlie Slette går gatelangs i Vesterålen og snakker med oss i mobilen. Hun er på reise fordi hun skal holde innlegg om selvbestemmelse og beslutningsstøtte, og informere om stiftelsen SOR på en konferanse om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.

– Hva er de gode på der du tok vernepleierutdanningen ved Høgskulen Vestlandet (HVL) i Sogndal?

– Jeg sitter igjen med at jeg fikk lære mye om kommunikasjon, relasjonsarbeid, kritisk tenkning og fikk et dypdykk i hvordan det er å drive med målrettet miljøarbeid. . De var også gode på å forberede oss på de vanskelige sakene – der man må jobbe tverrfaglig for å finne de gode løsningene.   

–  Er de mer humanistisk orientert eller mer adferdsanalytisk orientert?

–  Jeg vil si at de er midt imellom, heller enn enten eller.

–  Hva har utdanningsstedet å si?

–  Jeg hadde erfaring fra før da jeg begynte som student. Jeg var opptatt av utviklingshemmedes selvforståelse og strukturelle barrierer som setter hindringer  for deltakelse for personer med utviklingshemming.  Denne faglige interessen hadde jeg med meg fra før og kunne fylle på med kunnskap fra studiet. Hva du interesserer deg for har mye å si, selv om foreleseren har også mye å si. Vernepleie er en generalistutdanning. Du må finne din vei. Du kan ikke bli god i alt.

–  Hva vet du om fagprofilen til andre studiesteder?

–  Lillehammer er kjent for å være gode på adferdsanalyse, Sogndal ikke kjent for å være så opptatt av det. Men så tenker jeg, kanskje dette er mest gamle myter som eksisterer fortsatt? Som tidligere redaktør av vernepleier.no slår det meg at utdanningsutbyttene er ganske like. Kanskje er det ikke så dumt med litt forskjeller?  RETHOS, de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfag, gir utdanningene en felles grunnmur. Vernepleierutdanningene må forholde seg til dette, og lokale variasjoner er etter mitt syn bare fint. Slik utdannes det unike vernepleiere..

–  I hvilken grad er studentene bevisst hvor de søker seg inn?

–  Noen kan få servert disse mytene.  Men jeg vet ikke om de står seg lenger. Jeg tror ikke det er så altfor stor forskjell i sluttkompetansen. Det kan være lokale forskjeller som innebærer at man fremstår med litt annen kompetanseprofil, men egeninnsatsen som student er avgjørende. Kanskje kan det være litt forskjell på heltids- og deltidsstudenter. Hvor mye praksis du har med deg inn i studiet og livet ved siden av, hvor mye det krever av deg.  Som heltidsstudent har du mindre erfaring, men mer tid til studiene ofte.  Jeg tror absolutt at det kommer mest an på deg selv! Utdanningen har ansvar for at de lærer bort oppdatert kunnskap, men studentene har ansvar for egen læring. 

– Hva er vernepleie for deg?

– Det er et stort spørsmål. Det jeg ofte sier når jeg snakker om vernepleie, er at vernepleieren er en mangfolds-entreprenør. Jeg har jobbet i SOR i seks år og har et overordnet blikk. Det er lenge siden jeg var ute i tjenesten. En vernepleier skal skape allianser. Bidra til at mangfold er moralsk nødvendig, at det er en nødvendig del av samfunnet, framsnakke klientene og bygge ned de samfunnsmessige barrierene. Å stå opp for de som trenger disse tjenestene, da må vi også bygge ned barrierer i egne praksiser.

Vi har et ansvar for å videreutvikle grunnkompetansen vår slik at folka vi møter får den beste hjelpen som mulig.

_{Linn Løvlie Slette}

– Vet folk hva en vernepleier er?

– Vernepleiere vet det. Min far vet ikke 100 prosent hva jeg jobber med. Jeg tror vi har en lang vei å gå for å framsnakke profesjonen. Jeg kan ta et eksempel fra når jeg underviser: Når jeg sier at jeg er vernepleier blir jeg ofte møtt med mye medlidenhet. Du er snill du! Det sier mye om samfunnets syn på den delen av befolkningen som mottar tjenestene vernepleieren leverer. Det sier mye om holdningene overfor den delen av befolkningen. Vi vernepleiere må få bukt med disse holdningene. Så nei, det er ikke så mange som vet hva en vernepleier er. Hvis jeg har sammenholdt utdanningene til sykepleiere og vernepleiere og sier hva vi lærer på studiet kan folk si: Å kan du såå mye!

– Opplever du at vernepleierprofesjonen er styrket eller svekket de siste årene?

– Jeg tror den har styrket seg! Det skjer mye positivt og spennende på fagfeltet. Folk utenfor vernepleier-kretsen får øynene mer opp for oss. Jeg opplever at det er vind i seilene! Jeg ser det på søkertallene og karaktersnittet på søkerne. Utdanningskapasiteten er sprengt. Det er fint!

– Er det en diffus utdanning?

– Ja, jeg klødde meg i hodet da jeg var nyutdannet. Jeg hadde ingen ferdigheter i å skrive tvangsvedtak eller å skrive en funksjonell analyse.  Det er ikke så mye fokus på å lære ferdigheter under utdanningen. Læringsutbyttene gjør at det blir vanskelig å skolere folk i alt du kan trenge. Vernepleierutdanningen er en «skraper i overflaten»-utdanning. Det er fint, men det kan være en hake ved det.  Vi har et ansvar for å videreutvikle grunnkompetansen vår slik at folka vi møter får den beste hjelpen som mulig.