Psykologisk fleksibilitet og regler for debatter og samtaler

Kamper, spill og debatter

Undertittelen er åpenbart lokkemat, men ikke helt uten konsistens. Det skal dreie seg om konflikter og psykologi av den atferdsanalytiske typen. Og det finnes noen muligheter til å gjøre det litt bedre i konflikter og diskusjoner.

Sosialpsykologen Anatol Rapoport beskriver i klassikeren «Fights, games, and debates» fra 1960 tre typer konflikt og hvordan psykologi og spillteori kan være til hjelp. Rekkevidden av konflikter spenner fra krangler med barna, skillsmissekonflikter, konflikter på  til krig mellom nasjoner.

«Kamper» er preget av at partene prøver å overvinne hverandre eller ødelegge hverandre. Motstanderens argumenter skal legges «død» i ordkrigen eller partneren skal vanæres så mye som mulig.

«Spill» dreier seg om å utmanøvrere hverandre innenfor en ramme av regler. Formålet med spill er å vinne, uansett om argumentene er sanne eller ikke, og kan gjenkjennes som «kattens lek med musen» eller ironisk, dobbeltbunnet og blomstrete språk.

I debatter derimot er målet at den andre overbevises og endrer syn og standpunkter. Det gjelder at motparten er villig til å endre seg. Og, du selv bør fremstå slik at motparten er villig til å endre seg - og du bør kunne se deg selv i speilet etterpå. Har du vært slu og sleip så har du drevet med spill eller krig.

Kamper kan unngås ved å snu kampene om til et spill – eksempelvis kan det som brygger opp til kamp i en gruppe på FB snus til et spill som etter hvert dreier seg om hvem som har de skarpeste kommentarene, de beste referansene, avslører inkonsistente argumenter eller har de saftigste ordspillene.

Videre, spill kan omformes til debatter der det som startet som en ordekvilibiristisk lek eller verbalonanistisk tømming blir til en debatt med mål om å finne ut hva som er sant eller bra. Det finnes regler for gode debatter og samtaler mer generelt (se Løkke & Halvorsen, 2017).

Men, reglene må etterleves og psykologisk kompetanse kreves i tillegg – kanskje spesielt psykologisk fleksibilitet.

Psykologisk fleksibilitet

Psykologisk fleksibilitet må øves opp – fleksibilitet tar tid å øve opp. Min erfaring er at det er et livsprosjekt å bli psykologisk fleksibel og ikke sta, ensporet og ufordragelig.

Mine eksempler på tilbakefall er mange og åpenbare. Selv står jeg laglig til for hogg (forståelig på islandsk: «að liggja vel við höggi»), men satser på å bli bedre og bedre, år for år.

Et godt startpunkt er å vite hvilke prosesser som inngår i psykologisk fleksibilitet. Tilstedeværelse og perspektivtaking, en åpen og ikke-dømmende holdning og en innstilling om å gjøre det som er riktig er det generelle utgangspunktet.

Og, det dreier seg alltid om relasjoner og funksjoner: Relasjoner til andre, relasjonene eller funksjonene til dine egne tanker og følelser, relasjonen til ønsket om å stikke av fra ubehag, relasjonen til innholdet i det som sies og relasjonen til dine egne verdier og mål.

Hvordan du forholder deg til deg selv og det andre sier er sentralt i diskusjoner og krangler. Innholdet i det som sies er en del ganger mindre viktig enn hvorfor det sies. Mer viktig er: Hva slags funksjon har snakkingen? Hvorfor sier partneren akkurat det der i denne konteksten?

I en opphetet diskusjon, med et barn, en kollega eller i en debatt, bør du legge merke til ikke bare hva den andre parten byr på av innhold, men også hva slags funksjon snakkingen kan ha. Er det kamp, spill eller diskusjon som pågår? Ønsker motparten at jeg skal gi meg? Ønsker motparten oppmerksomhet? Har du tenkt å gi etter? Hva om dette er et spill?

Så: Debattreglene dreier seg om innholdet. Psykologisk fleksibilitet dreier seg om hvordan du forholder deg til deg selv, den andre og innholdet.

Sagt på en annen måte: Hvilken funksjon har snakkingen i akkurat denne konteksten? Debattregler og psykologisk fleksibilitet får gå hånd i hånd.

6 prosesser som kan hjelpe deg i debatter og konflikter

En fremstilling som kombinerer regler for god debatt og samtale og psykologisk fleksibilitet kan være et steg fremover for flere av oss. Så: kort om psykologisk fleksibilitet,  deretter om en psykologisk fleksibel bruk av debattreglene. Innenfor Aksept – og forpliktelsesterapi eller Aksept og forpliktelsestrening (ACT på engelsk) er det beskrevet seks sunne prosesser som til sammen utgjør psykologisk fleksibilitet (se Harris, 2013/2018 for en god norskspråklig introduksjon).

1. Kontakt med her og nå innebærer at vi samler oppmerksomheten om det som skjer her og nå. Vi «vandrer» ikke på autopilot til tanker om hva partneren har sagt tidligere eller hva som kan skje av ubehag i framtiden.
2. Vi åpner opp for det som kommer og havner ikke umiddelbart i forsvarsposisjon og vil ta igjen eller hevne oss. Det finnes en villighet til å være i situasjonen – vi er preget av akseptering. Vi er i stand til å ta et skritt tilbake og ikke bli hektet i tidligere krangler eller fastlåste oppfatninger.
3. De tankene eller følelsene vi får om den andre, innholdet som presenteres, eller om oss selv, «holder vi lett» eller tar ikke for bokstavelig. Vi er defusjonerte og ikke i ett med våre tanker og følelser – som kan «koke» når det er konflikt.
4. Du har antakeligvis evnen til å observere deg selv. Du kan eksempelvis stoppe deg selv i å si noe fordi du oppdager at dersom du sier det så trappes konflikten opp. Du reagerer, forholder deg til eller oppdager funksjonen til innholdet i det du tenke å si. Det observerende selvet reagerer på det tenkende selvet. Det observerende selvet utgjør sammenhengen eller konteksten for det tenkende selvet. Du har evnen til å se deg selv i perspektiv.
5. Det du dypest sett ønsker og vil stå for kan påvirke konfliktene og dempe konfliktene. Verdier som ærlighet, sannhetssøking og gode relasjoner til alle mennesker kan slå positivt inn i diskusjoner.
6. Den siste prosessen dreier seg om forpliktende handlinger eller at du gjør det som må gjøres for å få en god diskusjon og utvikling.

Disse seks, sunne prosessene kan bidra til gode diskusjoner. Det finnes også baksider på disse seks «myntene»; seks usunne eller patologiske prosesser. Mer om det under beskrivelsene av reglene for gode samtaler og debatter.

5 regler for gode samtaler og debatter

Reglene, som kan forhindre at konflikter og motstridene argumenter blir til usakligheter og uvennskap (hentet og bearbeidet med eksempler som angår psykologisk fleksibilitet fra Løkke & Halvorsen, 2017), er:

1. Beskriv meningsmotstanderens argumenter slik at motstanderen kan si: «Ja, akkurat sånn ville jeg ha formulert det selv dersom jeg hadde kommet på formuleringene». En forutsetning for å få til en slik beskrivelse er at du har hørt skikkelig etter. For å høre etter må du være her og nå og ikke være fusjonert med eller viklet inn i negative tanker om motstanderen eller partneren. Dersom vi er opptatt av hva partneren har sagt før så klarer vi ikke å få med oss hva partneren sier her og nå – vi domineres av fortiden eller fremtiden.
2. Fortell om hva du har lært av den andre. Dersom du er godt innstilt på at det alltid er et eller annet du kan lære, så vil du finne noe du har lært – smått eller stort. Dersom du mangler klarhet i verdiene dine, eksempelvis at seier er viktigere enn sannhet, så blir det vanskelig å berømme andre og du risikerer å handle på en unyttig måte.
3. Beskriv på hvilke punkter du er enig med meningsmotstanderen; hvor er det treffpunkter som er sammenfallende med din forståelse? Slike beskrivelser eller handlinger krever at du kan se deg selv og dine meninger i sammenheng og perspektiv – du kan sammenlikne.
4. Først nå, ved punkt fire, skal du beskrive uenigheter. Dersom du får det til, bør du forsøke å gruppere uenighetene i to hauger: 1) Fakta eller empiriske premisser der det er forskjell, 2) og verdier eller normative premisser der det er forskjell. Når det gjelder faktaforskjeller så er det en viss mulighet for at uenigheten kan løses ved å undersøke nærmere – samle inn mer informasjon. Forskjeller i normative oppfatninger, oppfatninger om hva som er viktig og ønskelig, er vanskeligere og kan kreve at debattantene blir enige om å være uenige – så langt.
5. Debatter og konflikter kan komme igjen og igjen. Når nye innlegg eller krangler kommer gjelder det å følge reglene på nytt; først beskriver du hva det nye bidraget er og om det faktisk er noe nytt som har dukket opp. Så følger du reglene – igjen og igjen.

Dersom du bestemmer deg for å følge reglene bør du være oppmerksom på at denne stilen har omkostninger og er krevende.

Det første du må bestemme deg for er hvilke av Rapoports kategorier du vil etterstrebe å tilhøre. For det andre må du utøve sjølkontroll og psykologisk fleksibilitet for å være i Rapoports tredje kategori.

Stilen har noen gevinster på sikt: Dersom du stort sett følger reglene over vil du praktisere i tråd med dine verdier. Og din psykologiske fleksibilitet vil øke for hver diskusjon og debatt du er med i.

Referanser

Harris, R. (2013). ACT – enkelt og greit. En innføring i aksept – og forpliktelsesterapi. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Løkke, J. A. & Halvorsen, L.R. (2017). Sånn bør du debattere (khrono.no). Publisert 20 08 2017.

Rapoport, A. (1960). Fights, games and debates. Ann Arbor: The Univeristy of Michigan Press.