Birgit Saunders er ikke vond å be når vi skal snakke om vernepleierfaget. Ordene kommer raskt og med snert. For en lekmann på andre siden av bordet gjelder det å konsentrere seg. For her kommer poengene tett. 

Birgit startet på sin yrkesvei da hun i 1986 fikk jobb som praktikant ved en institusjon som Oslo kommune hadde for barn med utviklingshemning på hjemplassen hennes, Jeløya ved Moss.

– Der kom jeg raskt i kontakt med vernepleiere. Og det tok ikke lang tid får jeg bestemt meg for å gå akkurat den veien. 

Så mange muligheter

På spørsmål om hun vil anbefale unge i dag til å gå den sammen veien som henne kommer svaret raskt. 

– Ja! Absolutt!

– Det har så mange muligheter som vernepleier. Jeg har jobbet med personer med funksjonsnedsettelse hele tiden, men det er mange andre muligheter også. For eksempel psykisk helse og rus, eldreomsorg, barnevern, sepsialisthelsetjenesten og flere andre områder. Man trenger ikke å bli værende i en ting. 

En annen ting som opptar Birgit sterkt, er bredden i kompetansen en vernepleier har.

– Dette er med på å gjør arbeidsdagen ekstra interessant. Vi jobber både med psykiske problemstillinger og fysiske (somatikk). Vi kan sette sprøyter og gi medisiner, og samtidig som vi jobber mye med omsorg, mestring, har tett kontakt med andre faginstanser og ikke minst pårørende. 

Artikkelen fortsetter under videoen

Optimal livskvalitet 

Birgit forteller at hennes jobb er å prøve og bidra til at tjenestemottakerne har en best mulig hverdag.

– Der jeg jobber bor det fire voksne med autisme og utviklingshemming. Ut fra hver enkelts forutsetninger og jobber vi hele tiden for at de skal ha den optimale livskvaliteten. Og det er veldig mange ting som påvirker hvordan de har det. Så da får vi igjen bruk for den brede kompetansen vi har. 
Birgit fungerer også som assisterende avdelingsleder, med de administrative oppgavene som følger med dette.

Når vi stiller spørsmål om Birgit, slik vi oppfatter det, må gi mye av seg selv i jobben sin, får vi kjapt den i retur?

– Jeg opplever tvert imot at jeg får mer enn jeg gir. Absolutt. Selvfølgelig har vi tøffe dager og blir slitne vi som alle andre, men bunnlinja er at yrket gir meg veldig mye.

Deler med kollegaer 

Det ligger i vernepleierens hverdag at jobben ofte inneholder mange emosjonelle svingninger. Fra stor glede til dyp sorg. 

– Jeg har vært med på å følge personer inn i døden. Selvfølgelig er det en påkjenning, men gjennom kompetanse og erfaring er vi nok akkurat passe robuste og samtidig omsorgsfulle. Og det å være der som en trygg person for en som ligger på sitt siste er også en fint ting, på en måte.

"Vi står i mye emosjonelt som vi ikke kan dele med noen utenfor arbeidsplassen. Så det er veldig viktig med gode kollegaer."

Likevel legger ikke Birgit skjul på at det er spesielt å oppleve som mye følelser, uten at man dele det med noen hjemme eller andre steder utenfor jobben. 

– Vi står jo på en måte alene i mange ting, men vi er alltid flere. Så det å kunne ha gode kollegaer som man kan dele de tingene med, tror jeg kan være en av årsakene til at man kan stå i det over tid. Det er veldig viktig

Brenner for kompetanse

Sett utenfra er det sjelden du kan snakke med en vernepleier stort mer enn et par minutter før fag og kompetanse kommer på agendaen.

Er vernepleiere fagnerder?

– Haha. Jeg er ikke helt sikker på om det bare er vernepleiere. Her jeg jobber har vi også barnevernspedagoger, sosionomer og helsefagarbeidere. Og jeg opplever at alle er opptatt av faget sitt. Men vi vernepleiere er jo egentlig ikke så mange, så kanskje handler det litt om identitet og yrkesstolthet også?

"Jo lenger unna du er tjenestemottakerne, jo mer får du dra på kurs. Det blir litt feil for meg." 

Nerd eller ikke. Fag og kompetanse er noe Birgit brenner for. 

– Jeg skulle ønske det var langt bedre muligheter til kompetanseheving. Gjerne for hele yrkesgrupper. Det skjer så mye faglig utvikling at jeg synes det er veldig synd at arbeidsgivere ikke investerer mer i dette. Jeg savner et system som gir oss regelmessig påfyll. Nå er det mer tilfeldig hva hver enkelt klarer å finne av relevante kurs, og få mulighet til å ta det. Det må da være god butikk for kommunen at de ansatte er best mulig oppdatert og kan gjøre jobben sin så optimalt som mulig? 

Hun stusser også hvordan midlene til kompetanseutvikling ofte prioriteres. 

– Noen ganger virker det som at jo lenger unna du er tjenestemottakerne, jo mer får du dra på kurs. Det blir litt feil for meg.
 

Artikkelen fortsetter under videoen

Roser Vernepleierforbundet

Birgit er rask med å understreke at hennes egen avdelingsleder er veldig opptatt av faglig utvikling. 

– Hun prøver ut fra de ressursene hun rår over til at vi skal få påfyll. Blant annet har vi regelmessig faglige oppdateringer på felles personalmøter. Da får en av oss i oppgave å forberede et tema vi har ekstra kompetanse i, og dele dette med de andre. Det er fint, det - men vi ønsker oss egentlig mye mer.

I den forbindelsen roser Birgit Saunders Vernepleierforbundet i Delta. 

– Jeg var i et annet forbund i flere tiår, men valgte å bytte til Vernepleierforbundet nettopp for det fokuset de har på kompetanseutvikling og den tydelige stemmen de er for faget vårt.

Og for den erfarne vernepleieren er det svært viktig å være organisert. 

– Å ikke være organisert er som å være gratispassasjer til godene som vi andre betaler for. Det Det er veldig mange ting som er forhandlet fram som ikke hadde kommet uten fagforeningene. Så for meg har det aldri vært et alternativ å stå utenfor.