Marianthe Salvesen har akkurat gått av nattevakt ved prehospital klinikk på Oslo Universitetssykehus. Klokka er 06:50, og 12 timer på vakt i Norges hovedstad gjør at man kan være litt sigen når sola står opp. Denne natta har vært preget av flere psykiatriske tilfeller. Folk som har det vondt og kanskje ønsker å ta livet sitt. Situasjoner Marianthe og hennes kollega på bilen har måttet takle, og som de etter hvert har mye trening i. 

Artikkelen fortsetter under videoen

Ingen dag er lik

– Yrke vårt krever både empati, stor faglig kompetanse og mental styrke. Hver dag bringer med seg nye utfordringer og uforutsigbare hendelser. Du vet aldri hvordan en vakt vil bli, bortsett fra at den vil bestå av meningsfylt arbeid. Det å hjelpe folk med konkrete problemer, ofte i en svært akutt situasjon, er veldig givende. Å avslutte et oppdrag, levere pasienten videre til neste omsorgsinstans som legevakt eller sykehus med en følelse av oppnådd mål, gir selvtillit og tilfredsstillelse.

Samtidig er det jo slik at det ikke alltid ender godt.

– Det hender jo at pasienter dør. Også når du selv føler at du har gjort alt som står i din makt. Så det er en viktig del av dette yrke å innfinne seg med det. Man kan ikke redde alle, man må gjøre det man kan etter beste evne. Og noen ganger må man bare si: Beklager, jeg kan ikke gjøre mer. Og jeg har ennå ikke opplevd at noen pårørende bebreider meg i slike situasjoner. Tvert i mot synes de det er godt at vi er der.

Man kan ikke redde alle. Og noen ganger så må du bare si: Beklager, jeg kan ikke gjøre mer.

Tenkte på brannvesenet, men...

Marianthe har jobbet med litt av hvert tidligere. Blant annet noen år for Asker kommune med barn og unge. Hun forteller også at hun alltid har vært opptatt av redningsyrker. 

– Jeg synes det var tøft med kvinner i brannvesenet, og tenkte lenge på å gå den veien. Men så ble jeg sammen med en som jobbet i ambulansetjenesten, og ble vel litt påvirket av ham, sier hun med et smil.

Marianthe er paramedisiner og utdannet ved OsloMet gjennom et tre år langt høyskolestudie. 

– Den veien inn i yrket fantes ikke da jeg gikk ut av videregående, så jeg tok min ambulanseutdannelse i voksen alder.

Og apropos alder. Marianthe mener det kan være en fordel å ha noen år på baken før man går inn i ambulanseyrket. 

–Jeg tror kanskje at det kan være lurt å ha noen år med livserfaring først. Men det er selvfølgelig opp til hver enkelt hvor modne og godt rustet man føler seg. For noen kan det være lurt å jobbe med litt andre ting i helsevesenet først, for eksempel på sykehjem. Så får man kjenne litt på hvordan det er å jobbe med mennesker i en sårbar situasjon. 

Ingen helt

På spørsmål om Marianthe noen ganger tenker på hvor mye hennes yrke betyr for mange, kommer svaret kjapt. 

– Nei, jeg tenker aldri på det. Jeg føler meg ikke som en helt. For meg så er det en glede å få lov til å jobbe med det jeg gjør. Og jeg tror kanskje en viktig egenskap er ydmykhet. Hvis jeg går rundt og tenker at jeg hjelper alle og betyr kjempemye, så tror jeg kanskje jeg vil miste noe av den ydmykheten. Og for de som vil inn i yrket er det også viktig å erkjenne at alle turer er ikke kjempespennende. Det er ikke alltid du redder livet til noen. Men så plutselig får du den turen der du må stå i situasjonen og være profesjonell. Hvis du bryter sammen foran en pårørende, kan det oppleves uproft. Du må klare å holde en viss yrkesfaglig relasjon til folk.

Fikk hjelp til lappen

Marianthe er medlem i Ambulanseforbundet i Delta. 

– Det er viktig å være organisert hvis det skulle oppstå noe. Jeg er heldig, for jeg har ikke opplevd noen ubehagelige situasjoner enda hvor jeg hadde behov for hjelp. Men jeg anbefaler alltid å være organisert. Delta hjalp meg da jeg var studentmedlem ved at jeg fikk et bidrag til å ta førerkort i klasse C1, som du må ha for å kjøre ambulanse. Det gjorde det lettere for meg, som igjen gjorde at jeg kunne starte å jobbe i ambulansetjenesten.