Intervju med Tor Gudim, leder av Fotterapeutforbundet i 1976-1980
Artikkelen er hentet fra Fotterapeuten 3/2018. Intervju med Tor Gudim, leder av Fotterapeutforbundet i 1976-1980:
Kjempet for mye av det samme
For å høre litt om hvordan det var å være forbundsleder for fotterapeuter før i tiden, har Fotterapeuten tatt seg en tur til Fredrikstad for å ta en liten prat med Tor Gudim, som var forbundsleder fra 1976 til 1980.
Tekst og foto: Eva Nyegaard-Larsen
Jeg besøker Tor Gudim i hans og hans kones leilighet i Fredrikstad. Jeg blir ønsket velkommen inn og kommenterer «så koselig dere har det».
– Ja, vi trives her, men det er litt uvant etter å ha solgt huset, sier Tor.
Tor Gudim er født i 1944 og tok sin fotterapeututdannelse i København i Danmark i 1966-67. Han fikk sin autorisasjon – den gang kalt offentlig godkjenning – fra den Danske legeforening. Etter skolen startet han sin fotklinikk. Året var 1967. Den fikk sin beliggenhet i 2. etasje i lokalene til Sanitas midt i gågata i Fredrikstad – og fikk navnet Sanitas fotklinikk.
Til Danmark
– Jeg begynte min utdannelse på handelsskolen og gikk den retningen. Faren min var bandagist, lagde såler og solgte sko og proteser. Han startet Sanitas i Fredrikstad og det var en kollega av ham som foreslo for meg at jeg kunne bli fotpleier, som det het den gang. Det var et stort behov for det. Den gangen var det bare Den Franske Skole som utdannet fotpleiere. Men der hadde jo ikke jeg noe å gjøre, sier Tor.
– Hvorfor ikke?
– Nei, det var jo kosmetikk og hudpleie. Det var ikke noe for meg, sier han og ler litt.
– Derfor reiste jeg til Danmark for å ta min utdannelse der. Det som var litt artig, var at en annen mann fra Fredrikstad, Erik Leister, tok sin utdannelse i Tyskland på den samme tiden. Erik kjente jeg litt fra før, fra skoledagene, forteller Tor Gudim.
– Vi vokste opp i nesten samme gate. Vi visste ikke om hverandre. Vi startet hver vår fotklinikk med bare noen dagers mellomrom. Far til Erik Leister hadde en finger med i spillet den gangen Fotpleieforbundet (som det het) ble startet, forteller Gudim.
Litt tabu
– På den tiden var det kun ei som drev med fotterapi i Fredrikstad – og nå kom det altså to klinikker til – med mannlige fotterapeuter. Det var jo litt spesielt, sier Tor.
Men på den tiden var det vanligere med mannlige fotterapeuter enn det er nå. Det er nok lønn og status som holder mennene borte fra yrket, mener han.
– Det var ikke mange som stelte føttene sine på den tiden. Det ble regnet som luksus og det var litt tabu å vise fram føttene sine. Det var mest kvinner som stelte føttene, men det var kun de som hadde verst plager som kom. Det var mange vonde og smertefulle føtter å behandle den gangen, minnes Tor.
Han husker at det kostet 15 kroner for en fotbehandling. Tor Gudim jobbet også i et diabetesteam på sykehuset noen år. Der lærte han mye.
– Har du sett dette? spør Tor og viser fram et hefte fra Fotterapeutforbundet som det står 25 år på.
– Dette laget jeg til 25-årsjubileet. Jeg skrev litt for FOTbladet den gangen og lagde også dette heftet til 25-årsmarkeringen, forteller han.
Hyggelig yrke
– Gjør du fortsatt fotbehandlinger?
– Jeg solgte klinikken min for noen år siden, men jeg har fortsatt noen jeg reiser hjem til. Man blir liksom ikke ferdig i dette yrket. Det er et givende og veldig hyggelig yrke. Man får så god kontakt med pasientene og det er hyggelig å kunne være til hjelp, sier han.
Tor var engasjert og i 1976 ble han valgt til formann i Fotpleieforbundet. De kjempet for å få en skole for fotterapeuter og for å få offentlig godkjenning. Den offentlige godkjenningen fikk de i havn i hans tid som formann.
– Jeg husker at vi måtte behandle søknader for hvem som var verdig den offentlige godkjenningen. De fra den franske skolen måtte gå opp til en prøve for å bli godkjent. På den tiden ble også skolen i Kristiansand startet. Sammen med meg i styret, var Sofie Knutsen. Hun hadde gode kontakter i Helsedirektoratet og det var gull verdt. Hun gjorde en god jobb og skal ha mye av æren for at den offentlige godkjenningen kom i havn, påpeker Tor.
Han husker videre at mange var skeptiske til at utdannelsen skulle være på videregående skole. Selv var han en av dem som stemte imot. Han ville helst ha en privat skole på linje med den de hadde i Danmark.
– Men det ble jo bedre enn vi fryktet, forteller han og ler litt.
– Og så husker jeg at det var snakk om å slå sammen utdanningen for hjelpepleiere og fotterapeuter, men det klarte vi å stoppe.
Mye likt
– På mange måter kjempet vi for det samme som dere kjemper for i dag. Vi ønsket høyere status og aksept for vårt yrke av det offentlige. Det er lett å dra paralleller. Vi har kommet lenger, men samtidig ikke. Vårt yrke slik det er i Norge har ingen stor status, men vi vet at faget er unikt og viktig. Det var forresten ingen kompensasjon for å være med i sentralstyret den gangen. Det var dugnadsarbeid – frivillig. Men det er bra at det har forandret seg, sier han og smiler.
De fikk også ansatt en advokat som sekretær. Hun het Ranghild Dæhlin. De hadde styremøtene på advokatkontoret til Ragnhild. En annen sak de arbeidet for, var å være tilknyttet en organisasjon. Det var nok den spede begynnelsen på det som nå heter Delta.
– Var det mye fokus på sko og innleggssåler den gang?
– Det var mange som mente det var vårt fag, men vi hadde «konkurranse» fra de som nå heter ortopediingeniører. De mente at dette skulle ikke vi drive med, men vi hadde jo kurs i avlastningsteknikk. Og avlastning har jo blitt vårt fag, sier han.
Han husker spesielt en mann som ivret mye for dette. Han het Bent Nilsen.
– Jeg tror han gikk bort fra fotterapiyrket etter hvert. Han ville litt mer. Mange syntes han var litt for «stor på det», men han var nok bare litt forut for sin tid, eller det var vi som var litt redd for det nye. Jeg husker også at vi hadde kurs av en engelskmann i silikonavlastninger. Det var litt nytt, den gangen, forteller den tidligere forbundslederen.
Framtiden
Jeg lurer så på hvordan han ser for seg yrket i framtiden?
– Det er jo veldig trist å høre at flere utdanninger har blitt lagt ned, men jeg tror at vi må utvide faget slik det har blitt gjort i Nederland, Skottland og Spania. Da kommer det nok flere menn inn i yrket igjen også, sier han.
– Du er jo pensjonist nå. Jeg vet at du har vært engasjert politisk i mange år…
– Ja, jeg var formann i Fredrikstad Høyre i mange år. Jeg har vært en foreningsmann hele livet, men nå har jeg avsluttet alt dette. Nå koser jeg meg med pensjonisttilværelsen og dyrker mine hobbyer med matlaging og snekring. Om noen av de «gamle» medlemmene ønsker å ta kontakt med meg er de for øvrig hjertelig velkomne til det, sier Tor Gudim.