Intervju med Ranveig Tvedt Breivik, leder av Fotterapeutforbundet i 1994-1997

Artikkelen er hentet fra Fotterapeuten 2/2019. Intervju med Ranveig Tvedt Breivik, leder av Fotterapeutforbundet i 1994-1997:

En ildsjel og veiviser

Tidligere i år ble Ranveig Tvedt Breivik tildelt NIFS’ ildsjelpris for sin mangeårige innsats med arbeidet for «Den diabetiske fot». Den erfarne fotterapeuten har vært aktivt med i NIFS fra starten og var også med på å grunnlegge IFID i 1994 – da hun også var forbundsleder.

_{Tekst og foto: Anette Haugen}

Det var en svært overrasket fotterapeut som fikk overrakt beskjeden om at hun var tildelt NIFS (Norsk interessefaggruppe for sårheling) sin ildsjelpris i februar i år. Hennes egne tanker var «har jeg fortjent det?», men det var det tydelig at juryen for prisen ikke var i tvil om. Av private årsaker var Ranveig Tvedt Breivik (72) ikke til stede på festmiddagen under årets kongress da prisen ble offentliggjort, men hun føler seg sterkt beæret over utmerkelsen.

            Ildsjelen, som brenner for fotterapeuter generelt og diabetesfotproblematikken spesielt, har også tidligere mottatt en hederspris for sin innsats innen faget. Det var tilbake i 1997, da hun gikk av som leder i Fotterapeutforbundet. Da ble hun av forbundet kåret til Ridder av Den Gyldne Ekskavator, etter sin innsats som forbundsleder i en turbulent tid.

Fra munn til fot 

For å gå litt lenger tilbake i tid, så er Ranveig Tvedt Breivik født og oppvokst i Ålesund. Det er også her hun stiftet familie og etter hvert bestemte seg for å utdanne seg til fotterapeut. Hun tok utdannelsen ved Vestnes videregående skole i Møre og Romsdal og var ferdig i 1986. Allerede samme år startet hun egen klinikk, som hun fremdeles jobber i noen dager i uken.

            – Før jeg begynte på utdanningen jobbet jeg som tannlegeassistent. Det er faktisk slik at mye av det utstyret tannleger bruker er ganske likt det vi fotterapeuter bruker. Vi bruker for eksempel begge bor, ekskavator og luft/vannblåser. Unitene vi fotterapeuter bruker har også gradvis gått over til å ligne mer og mer på tannlegeunitene. Jeg var imidlertid litt ferdig med «munn» og ønsket «litt avstand». Da ble det føtter, forteller hun.

            Helt fra starten var tilgangen på pasienter til klinikken stor. På bakgrunn av at Ranveig Tvedt Breivik helt fra dag én hadde et brennende engasjement for diabetesfotproblematikken, ble hun etter noen år headhuntet til å jobbe i diabetesteamet ved Ålesund sykehus. Der jobbet hun i en 20 prosent stilling helt til i fjor. Da måtte hun gi seg fordi 72 år er øvre aldersgrense for å jobbe ved sykehuset. Totalt ble det 25 flotte år hun jobbet i dette teamet.

            – Å jobbe i team har vært lærerikt, inspirerende, spennende og utfordrende. Du får «kolleger», selv om vi ikke har samme profesjon. Du er ikke alene, slik du er i en solopraksis som jeg har. På sykehus må du håndterer helt andre pasienter enn du gjør i en privatklinikk. Jeg har opplevd og lært utrolig mye som jeg ellers ikke ville gjort, sier fotterapeuten.

Hospiterte utenlands

Da Ranveig Tvedt Breivik begynte som fotterapeut eksisterte det minimalt med opplæring og kunnskap rundt diabetesfoten i Norge. Hun deltok imidlertid på et av de aller første kursene som ble holdt i regi av forbundet, der instruktørene kom fra Danmark. Hun syntes dette var spennende og ønsket å lære mer, derfor dro hun utenlands for å hospitere. Slik «Over-the-shoulder-learning» mener hun er beste metode å lære på.

            Det ble hospitering både i Nederland, Frankrike og Canada, men flest ganger dro hun til Danmark og dernest til London og King’s College Hospital. Den som trakk henne med til England – og som hun senere stiftet IFID (Interessegruppen for fotterapeuter med diabeteskompetanse) med i 1994 – var Johanne Kolstø, en av de første norske fotterapeuter som jobbet i diabetesteam med fotterapeut, ved Bærum sykehus.

           I London lærte hun og Johanne Kolstø utrolig mye, både av dyktige, engelske fotterapeuter og av andre yrkesgrupper. Denne kunnskapen tok de med seg hjem, til glede og nytte for pasientene – og for å dele med sine norske kolleger.

Refusjonskrav

Tanken bak at IFID ble startet i 1994, var for øvrig for å få til en refusjonsordning for pasienter med diabetes. Ranveig Tvedt Breivik forklarer:

            – Vi ble stadig møtt med at fotterapeuter var en for uensartet gruppe til at det var mulig å få til en refusjonsordning for alle. Ved å starte IFID, en egen interessegruppe med en del kompetansekrav, håpet vi det ville bli lettere å få til en refusjonsordning. Hadde noen fortalt meg i 1994 at vi i 2019 fremdeles ikke hadde oppnådd dette, ville jeg ikke trodd det.

            Hun og kollega Johanne Kolstø var langt fra alene om å ha stor tro på at det å opprette en interesseorganisasjon som IFID kunne være løsningen. Diabetesforbundet ga dem til og med 5 000 kroner i etableringsstøtte.

            Konklusjonen hennes ettersom de ennå ikke har nådd målet, er at de ikke blir tatt på alvor. For å bli det er hun klar på at det må skje noe med utdanningen. Den må opp på et høyere nivå, slik den er i mange andre land. Etter å ha vært mye i utlandet, både på hospitering og i regi av forbundet, lærte hun nemlig fort at norske fotterapeuter virkelig har noe å strekke seg etter.

Internasjonalt

Det var allerede da hun tok utdanningen at Ranveig Tvedt Breivik meldte seg inn i forbundet. Sitt første Landsmøte, som det het den gang, deltok hun på da hun var student. Engasjert som hun var ble hun etter hvert leder i det lokale kretsforbundet, før hun ble involvert i sentralstyret, der hun ble valgt inn som forbundsleder på et ekstraordinært landsmøte i 1994.

            – Det var en turbulent tid. Ikke minst slet forbundet økonomisk. Vi jobbet hardt, helt uten honorar, men det var en fin gjeng som jobbet sammen – og vi fikk ting på stell igjen. Det var også på denne tiden sekretariatet flyttet fra Kristiansand til Oslo, minnes den tidligere forbundslederen, som altså ble utnevnt til Ridder av Den Gyldne Ekskavator da hun gikk av som leder i 1997. Det er en heder og æresbevisning hun setter stor pris på.

            Som aktiv i forbundet var Ranveig Tvedt Breivik i flere år også norske fotterapeuters representant på årsmøtene til FIP (Den internasjonale podriatiforeningen). Etter at Fotterapeutforbundet ble medlem i FIP i 1991, ble hun spurt av forbundsstyret om hun ville representere dem på de internasjonale årsmøtene. Det takket hun ja til og ble dermed den aller første norske delegaten.

            – I tillegg til årsmøtene, deltok jeg blant annet på FIPs verdenskongress i Nice, den første kongressen norske fotterapeuter fikk anledning til å være med på. Der var det en stor delegasjon fra Norge til stede. Senere dro jeg også til verdenskongressen i Gøteborg. Jeg fikk mange gode kontakter på disse reisene, noe som bidro til at jeg fikk mulighet til å hospitere i ulike land, blant annet i Montreal i Canada, forklarer hun.

Det tverrfaglige

Ranveig Tvedt Breivik har brukt mye tid og penger på sin kompetanse. Det er imidlertid ikke bare fra kolleger i andre land hun har lært mye. Helt fra starten har hun deltatt – og også selv en gang holdt foredrag – på de årlige NIFS-kongressene. I et par perioder satt hun også i stipendkomiteen i NIFS.

            I og med at dette er en tverrfaglig interessefaggruppe, der det ikke minst er med mange sykepleiere og leger, utveksles det mye lærdom mellom de ulike yrkesgruppene. I år mottok hun altså selv NIFS’ ildsjelpris for sitt kontinuerlige arbeid for diabetesfotproblematikken.

            Andre foreninger den aktive fotterapeuten har vært engasjert i er Diabetesforum i Møre og Romsdal. Om akkurat det er en del år siden, skulle hun eksempelvis få dager etter at Fotterapeuten møtte henne under et familiebesøk i Oslo, til Molde for å bidra som en av flere foredragsholdere på et kurs for kommunehelsepersonell, i regi av organisasjonen Noklus (Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser).

            – Det tverrfaglige samarbeidet er veldig viktig. Det samme er det å være medlem i forbundet. Sitter du alene på din egen tue uten input, videreutvikler du deg ikke. Et savn jeg alltid har hatt i yrket, er å kunne sette anestesi, slik flere av våre utenlandske kolleger med høyere utdannelse kan. Imidlertid har jeg gjennom diabetesteamet på sykehuset vært så privilegert at jeg har hatt «kolleger» som har kunne gjøre det, sier Ranveig Tvedt Breivik.

«Litt» pensjonist 

Selv om hun har kommet i en alder der hun med god samvittighet kunne ha pensjonert seg helt, jobber Ranveig Tvedt Breivik fremdeles deltid i klinikken sin, i tillegg til at hun fremdeles holder foredrag både for fotterapeuter og annet helsefaglig personell.

            Klinikken hennes ligger den dag i dag i akkurat samme bygg som da hun startet i 1986, men hun flyttet på et tidspunkt fra annen etasje til gateplan. Å pensjonere seg helt har hun imidlertid ingen planer om i umiddelbar framtid.

            – Jeg er min egen sjef, så jeg står opp når jeg vil. Jeg tar ikke inn nye pasienter, men tar vare på de jeg har hatt i en årrekke. Jobben i diabetesteamet på sykehuset måtte jeg jo slutte i da jeg fylte 72, og dessverre har de ikke ansatt en ny fotterapeut i teamet. Hvor lenge jeg kommer til å holde på i klinikken er det helsa som bestemmer. Om den er bra nå, kan det jo snu plutselig, fastslår den fremdeles svært aktive, men «litt» pensjonerte fotterapeuten.