Artikkelen er hentet fra Fotterapeuten 2/2019. Intervju med Edel Olstad, leder av Fotterapeutforbundet i 1993-1994:

Et stort hjerte for diabetes og sår

Det ble en vekker for Edel Olstad da svigerfaren, som hadde diabetes, fikk et lite fotsår – og kort tid etter måtte amputere hele benet. Dette var en av årsakene til at hun valgte fotterapi da hun skulle ta ny utdannelse. Hun brenner for yrket og alt som handler om diabetes og sår.

_{Tekst og foto: Anette Haugen}

Edel Olstad (64) er født i Bergen, men dro til Sogndal som fruktplukker da hun var 16 år. Derfra dro hun videre til Voss for å ta utdannelse som husmorvikar. Da den var gjennomført i 1972, flyttet hun tilbake til Sogndal og begynte å jobbe som husmorvikar. Det var da hun traff sin mann og giftet seg i 1975.

            Sitt første alvorlige møte med sykdommen diabetes fikk Edel Olstad gjennom sin svigerfar, som hadde diagnosen diabetes type 2. Han fikk et lite sår på tåa, som det i løpet av en uke gikk koldbrann i. Resultatet var at han måtte amputere hele benet fra låret og ned. Det var en skremmende opplevelse.

Lære å lese på ny

Edel Olstad opplevde på denne tiden også selv å bli alvorlig syk. Hun fikk hjerneslag og ble liggende mange uker på sykehus. Først trodde de at hun måtte lære både å snakke og lese på nytt. Heldigvis var taleevnene i orden, men å lese og skrive måtte hun lære fra bunn.

            – Da jeg ble syk hadde jeg vært hjemme med barna i ni år, etterpå begynte jeg å jobbe som assistent på et sykehjem i Sogndal. Jeg bestemte meg så for å begynne på skolen igjen. Først fullførte jeg videregående, deretter ble det fotterapi i Kristiansand. Jeg var ferdig 20. juni i 1986 og åpnet min egen klinikk i Sogndal fem dager senere, forteller hun.

            Klinikken åpnet hun i et forretningsbygg som mannen eide. Der var det fra før både lege, tannlege og frisør, så da hun åpnet sin klinikk, Fotklinikken Olstad AS, kunne man lese i lokalavisen at nå kunne man «få stell fra topp til tå i Guro Næss-bygget».

«En utdøende rase»

Artikkelen som sto i Sogningen/Sogns avis da Edel Olstad åpnet klinikken sin, var for øvrig ikke den eneste som har stått om den engasjerte fotterapeuten i lokalavisa. Noen år senere, i 1992, kunne man lese følgende overskrift: «Lat oss ikkje verta ei utdøyande rase». Tema den gang, som så mange ganger både før og senere, var utdanningen. Artikkelen ble innledet slik:

            «– Får Norsk Kommuneforbund (NKF) gjennomslag for sitt forslag om ei «generalistutdanning» i miljø og helsefag der fotterapi skal gå inn som ein av fleire i denne modellen, ja, så er det ei nedbygging av vår utdanning og yrke, seier Edel Olstad, fotterapeut og leiar for laget her i fylket. Norske Fotterapeuters Forbund feirar i år 40-årsjubileum, men fryktar at utspelet frå NKF skal føre til at yrket som i dag er offentleg godkjent helsepersonell, skal verte ein saga blott».

            Edel Olstad er fremdeles like klar på at for å få den anerkjennelsen som trengs, ikke minst hos annet helsepersonell, må utdanningen opp på et høyere nivå, men den må fortsatt være praksisrelatert. Det må bli attraktivt å utdanne seg til fotterapeut, ellers vil ingen velge yrket.

            – Å få til en refusjonsordning for diabetespasienter er også et viktig argument i denne sammenhengen, men her er vi litt inne i «en vond sirkel». Med en refusjonsordning heves statusen, men for å få gjennomslag må statusen først heves. Samtidig må forbundet ikke være historieløse. De må sette seg inn i og lære av kampen som har vært kjempet tidligere. Det er ingen grunn til å begynne å brøyte veien helt på nytt, påpeker hun.

Positiv stahet

Tilbake til Sogndal og klinikken der, så har Edel Olstad hele tiden drevet den alene. Det gjør hun fortsatt. I ferier holder hun stengt, ellers har hun et par ganger møtt på noen utfordringer på grunn av sykdom og et par ulykker. Hun har imidlertid en innebygget stahet som hun mener er positiv og hjelper henne til å løse situasjoner som dukker opp. Hun forklarer:

            – Jeg fikk leddgikt i 1996, men om jeg har en betennelse i leddene, går det fint å jobbe så lenge det behandles. I stor grad har jeg kunnet planlegge lengre sykemeldinger, men da jeg ble påkjørt i 2001 oppsto det noen utfordringer, som jeg likevel klarte å løse. I 2013 datt jeg og brakk foten, da tenkte jeg at heldigvis har jeg hodet og hendene i behold, så det går bra.

            Siden bruddet var komplisert ville imidlertid sykehuset beholde henne der for en operasjon. Det gikk imidlertid ikke, for hun måtte til klinikken for å ringe pasientene og utsette timene deres. Til slutt godtok sykehuset å sende henne hjem på permisjon slik at hun fikk ordnet opp. I etterkant av operasjonen forespeilet de at hun ville være sykemeldt i tre måneder. Etter tre uker var fotterapeuten med sin positive stahet tilbake på jobb.

Samhandling

Allerede da Edel Olstad tok utdanningen meldte hun seg inn i Fotterapeutforbundet. Hun var forbundsleder i en litt turbulent tid fra 1993 til 1994 – og var også utmeldt en kort periode. Hun meldte seg imidlertid raskt inn igjen, for hun følte det uansett var bedre å følge med fra innsiden. I fylkeslaget i Sogn og Fjordane bidro hun som leder i en årrekke.

            Videreutdanning i diabetesfoten tok hun for øvrig helt tilbake i 1987, da det ble holdt kurs på Aker sykehus i regi av forbundet. Hun sørget for å få mye praksis og har også senere vært ute og hospitert, blant annet ved Bispebjerg Videncenter for Sårheling i København.

            Om fotterapeutens engasjement er stort for diabetes og sår, er det ikke mindre når det gjelder samhandling med andre faggrupper og det å oppnå anerkjennelse for faget. Her har hun vært en verdifull brobygger for sine kolleger. Listen over styrer hun har sittet i er lang.

            Hun har vært leder i Diabetesforums fylkeslag i Sogn og Fjordane i 23 år, der hun gikk av i fjor, men sitter fremdeles i Diabetesforums nasjonale styre. Hun sitter også i styret i NIFS (Norsk interessefaggruppe for sårheling), der hun tidligere har fått ildsjelprisen for kursene «Kroniske sår i allmennmedisin», som hun har holdt hvert annet år siden 2007. Hun har også tidligere vært fylkesleder i Revmatikerforbundet og leder i IFID (Interesseforeningen for fotterapeuter med diabeteskompetanse).

Må ha med legene

Noe av det som hele tiden har vært viktig for Edel Olstad i forbindelse med samhandling og med sårkursene hun har arrangert i regi av NIFS siden 2007, er at fastlegene må være med. Det er de som stiller diagnosene, men det er lite om sårbehandling i grunnutdanningen og dessverre er det mange som kan for lite om sår. Når vi treffer den engasjerte brobyggeren under årets Diabetesforum på Gardermoen i april, der hun også skal ha foredrag, forteller hun:

            – For én uke siden hadde jeg 128 på sårkurs i Skei i Sogn og Fjordane. Her deltok det mange helsefaggrupper, deriblant fotterapeuter, sykepleiere og leger. For at allmennlegene skal godkjenne og delta på et slikt arrangement, kan det ikke være sponset. Da jeg startet med kursene fant jeg ut at det ville gå i balanse med ti deltakere. Det kom 70, deriblant flere leger. Siden har det bare økt på. Det gir inspirasjon.

            I tillegg til at den kunnskapen som formidles er viktig, bidrar også de tverrfaglige kursene til at de ulike yrkesgruppene blir kjent på tvers av fag og at de «snakker samme språk». For å få et godt resultat for pasienten krever det at man samarbeider. Som fotterapeuten påpeker har jo alle samme mål. Om man ikke jobber i samme rom, må man likevel kunne snakke sammen og kanskje være litt ydmyke overfor hverandres profesjon.

Daglige suksesser 

I forhold til sitt daglige virke påpeker Edel Olstad at fotterapeuter er heldige som kan snakke med pasientene mens de behandler dem. Det er for eksempel vanskelig for tannlegene. Hun understreker også at hun selv alltid er svært bevisst på å bruke mye tid på å forstå og derpå forklare årsaken.

            Hvorfor har pasienten vondt i den tåa eller hvorfor har han den liktornen? Det er først når man vet årsaken at den kan behandles på riktig måte, slik at pasienten kan bli bra igjen eller i hvert fall mye bedre.

            På spørsmål om hva det å være fotterapeut i så mange år har betydd for henne og hva det har gitt henne tilbake i livet, svarer hun:

            – Tenk bare på så kjekt det er når en som har vondt utbryter et «herlig» og går ut med et anerkjennende takk over hvordan du har hjulpet ham eller henne til å få det mye bedre. Vi opplever jo små og store suksesser hele tiden. Husk det er ingen som har føttene så nært hjertet som oss. Vi sitter jo med hjertet rett ved føttene når vi behandler pasientene.