Fotbehandlinger av amputerte

TEKST: ANETTE HAUGEN

Jane Bredahl er autorisert fotterapeut og driver sin klinikk, Danne fotterapi, på Strømmen like utenfor Oslo. Hun har nærmere 30 års erfaring innen yrket og har alltid vært genuint interessert i diabetesfoten. Hun har tatt flere kurs relatert til diabetes, i tillegg til videreutdanningen i diabetesfoten ved Universitet i Sørøst-Norge (USN) i Drammen.

Gjennom alle sine år i yrket har hun også behandlet flere pasienter som har amputert en tå, en hæl en fot eller et ben enten under kneet eller midt på låret. De fleste har hatt en diabetesdiagnose, men minst én hadde amputert etter en ulykke. Alderen på pasientene har vært fra 50 år og oppover. Ingen av dem lever i dag, men noen av dem levde ganske lenge etter amputasjonen.

Treben og hælamputasjon

– Jeg husker den aller første pasienten min som hadde amputert. Han hadde treben, en protese laget av tre. Det må ha vært på 90-tallet. Han hadde amputert fra kneet etter en arbeidsulykke lenge før han kom til meg – og levde i mange år etter amputasjonen, forteller Jane Bredahl.

Hun anslår at fem-seks av de amputerte pasientene har hatt diabetes. En av dem måtte amputere deler av hælen, noe som inkluderte en transplantasjon. Nesten hele hælbenet ble fjernet. Til ham ble det laget en ortose, slik at han på et vis kunne bevege seg uten rullestol. Dessverre gikk det ikke så bra med ham. Han fikk etter hvert en blodforgiftning i kroppen. 

– Han var pasienten min også før han måtte amputere. Jeg ba ham innstendig om å gå til lege, men dessverre hørte han ikke på meg. Til slutt fikk jeg lov til å ringe legevakten mens han var her. Han dro dit rett fra klinikken og ble lagt inn på sykehus med en gang. Både i hans og de andre tilfellene har jeg opplevd at de øvrige helseinstansene har fungert bra, sier hun.

Tåamputasjoner

To andre av Jane Bredahls pasienter har manglet hver sin tå. Den ene ble operativt fjernet, den andre pasienten opplevde at tåa til slutt bare falt av. Begge fikk infeksjoner og sår grunnet diabetes og sirkulasjonssvikt, slik at tærne ble svarte og det gikk koldbrann i dem. 

Hos pasienten som opplevde at tåa falt av, var huden grodd under da det skjedde, men huden  var rød og sår. Etter tåa som ble fjernet operativt var det et sår som ble sydd, Det ga en risiko for at flere tær måtte fjernes, noe pasienten heldigvis slapp. Begge pasientene gikk hos Jane Bredahl før de amputerte, men lyttet heldigvis til rådene hun ga om å gå til lege. 

– Til pasienter som har amputert en tå, har jeg laget en silikontå for å unngå feilstillinger.
Det har her vært snakk om amputasjon av en av småtærne, påpeker hun. 

Benamputasjoner

For de av Jane Bredahls tidligere  pasienter som måtte amputere et ben, var deti alle tilfellene kun snakk om det ene benet. En av dem  hadde amputert fra midt på låret, de andre under kneet. Disse pasientene kom til henne først etter amputasjonen, på anbefaling fra sykehuset. Alle har hatt proteser og klart å bevege seg uten rullestol. Hun er imponert over hvor flotte proteser det lages i dag, slik at det til og med er mulig å bøye knærne. 

For pasienter som kun har ett ben, dukker det opp et interessant spørsmål. Om de kun får behandling på én fot, må de likevel betale full pris eller tar hun halv pris?
– Det avhenger av tiden jeg bruker. Om jeg bare behandler den ene foten og det kun tar en halv time, da tar jeg halv pris. Imidlertid er det slik at mange av de amputerte får en irritasjon ved stumpen når de går med protese over tid. Da hender det jeg lager en filtavlastning til å legge på stumpen der den er irritert, sier hun og legger til: 
– Noen opplever også vedvarende fantom- eller nervesmerter. Jeg tenker vi nesten kan se på dette som en form for nevropati. Da hender det jeg masserer stumpen litt for å skape bedre sirkulasjon. I slike tilfeller bruker jeg en hel time, så da tar jeg full pris.
Om jeg må lage nye ortoser til de som har amputert en tå, bruker jeg kanskje halvannen time. Da betaler de for det. I tillegg kommer utgifter til materialer, forklarer hun.

Sykdomsbildet og arrvev

Er det andre faktorer hun vil trekke  fram, spesielle ting man må tenke på når man behandler en pasient som har amputert?
– Uansett om pasienten har amputert på grunn av komplikasjoner relatert til diabetes eller ikke, er det viktig å ha klart for seg hele sykdomsbildet. Har pasienten diabetes, er det i  utgangspunktet de samme hensyn å ta som for alle pasienter med diagnosen, uavhengig av om de har amputert eller ikke. Da er jeg alltid forsiktig med å bruke skarpe instrumenter og bruker ofte et enklere slipebôr framfor en skalpell, sier Jane Bredahl.

Om man har laget en silikontå til en pasient, understreker hun at man må passe på at denne ikke skaper nye gnagsår. Noe annet er at det ofte dannes arrvev og mye hard hud der pasienten har amputert. Da er det viktig forsiktig å rense bort den harde huden før du setter tilbake silikontåa. Det er også ekstra viktig å smøre huden, som lett kan bli knudrete. Hun ber enten pasienten smøre huden selv hjemme eller få hjelp av en partner eller hjemmesykepleien. 

Bevegelse

Selv om pasientene som har amputert har kommer til  Jane Bredahl primært for å få stelt føttene – og selv om de har hatt fine proteser, noen også med egne fjernkontroller, sjekker hun alltid gangen deres, slik hun gjør med alle nye pasienter.

– Jeg ser at de fleste som bruker en protese ikke har en optimal gange. Den blir ofte litt «nøkkete», slik at de får en «terminatoraktig» gange. Fotavviklingen blir ikke ideell. Det kan for noen henge sammen med at de ikke har hatt spesiell opplæring i hvordan de skal gå riktig. Da går det fort utover resten av kroppen, slik som ryggen etc, fastslår hun. 

Hun tenker at jo yngre pasienten er, jo lettere er det kanskje å komme inn i riktig trening og rehabilitering for å lære å gå riktig. Flere av hennes pasienter har vært eldre, selv om et par har vært rundt 50 år. For de fleste av pasientene hennes har det heldigvis gått ganske bra i lang tid etter at de har amputert. Hun synes også det har vært godt å se at systemet har fungert bra når det gjelder hvordan de har blitt mottatt av annet helsepersonell, selv om hun også har opplevd det motsatte i helt andre saker.