EN TØFF MARSJ – med mye såre føtter
Sist sommer jobbet fotterapeut Kristine Gaupås i fire dager med å stelle og plastre såre føtter under verdens største turmarsj, den årlige Nijmegenmarsjen i Nederland. Blemmer og gnagsår, som ble til kjøttsår, var blant gjengangerne.
TEKST ANETTE HAUGEN | FOTO: KRISTINE GAUPÅS
Fotterapeut Kristine Gaupås (40) jobber til daglig i sin egen fotklinikk på Eidsvoll. Hun var ferdig utdannet i 2012, etter at hun måtte omskolere seg fra sitt tidligere yrke som servitør. At hun valgte fotterapi henger sammen med at hun hadde en liten prat med en kamerat som er fysioterapeut. Han var klar på at det var behov for folk innenfor helsesektoren og ga noen tips.
Da hun leste det som sto om fotterapi, følte hun at det var midt i blinken. Om hun ble litt skremt da hun begynte på studiet og så hvor omfattende det var, har hun aldri angret på valget. Hun stortrives som fotterapeut – og i sommer fikk hun ny lærdom, da hun gikk langt utenfor egen komfortsone og søkte om å få være helsepersonell under Nijmegenmarsjen.
Sendte søknad
– Det begynte med at jeg har en pasient som jobber i Forsvaret. Jeg spurte om det var mye vonde i bein i Forsvaret, da fortalte han om Nijmegenmarsjen i Nederland og hvor mange såre bein det var der. «Jeg håper dere har med en fotterapeut», sa jeg da. Det hadde de ikke, men mye annet helsepersonell. Han foreslo at jeg skulle søke om å få bli med, forteller Kristine.
Det gjorde hun. En søknad ble sendt til Forsvaret, der Kristine kort fortalte hvem hun var og at hun var autorisert fotterapeut. Dermed ble hun godkjent for å jobbe under marsjen. Som helsepersonell er du ikke selv med å gå, men du er stasjonert enten på en sykestue ute i «løypa», eller i leiren, dit alle returnerer og overnatter hver kveld etter dagens marsj.
Først etter at hun hadde fått svar og var godkjent, begynte hun å lese seg mer opp på marsjen og hva dette innebar. Hun forsto da at jobben kunne bli en større utfordring enn hun opprinnelig hadde sett for seg, men begynte å forberede seg med godt mot.
Kort om marsjen
Kort oppsummert blir Nijmegenmarsjen i Nederland arrangert hvert år, den tredje uka i juli. Den har vært arrangert over 100 ganger, første gang i 1909. I starten ble den arrangert som en ren militærmarsj. Det er fortsatt mange militære som deltar, men det har lenge vært åpent også for sivile å melde seg på, noe mange gjør. Noen tar det mest som en fest, andre på stort alvor.
Ifølge nettsidene til Nijmegenmarsjen (www.4daagse.nl/en) har marsjen, som går over fire dager, hatt opp til 45 000 deltakere i alderen 11 til over 90 år, fra 70 ulike nasjoner. Man er stasjonert i en egen leir i byen Nijmegen, og returnerer dit etter hver dagsmarsj. Hver dag går man fra 30 til 50 kilometer, med eller uten en ti kilos sekk, litt avhengig av alder, kjønn og om du går som sivil eller militær.

De første årene var det kun nederlendere med, mens Norge, Danmark og Storbritannia var de første utenlandske nasjonene som deltok fra 1928. Marsjen foregår i stor grad på asfaltert vei, ofte i varmt vær med høy luftfuktighet. Etter endt og fullført marsj får alle deltakerne, uansett om de er sivile eller militære, tildelt firedagsmarsjens kors.
Vonde bein
– Da jeg søkte om å få bidra som helsepersonell, tenkte jeg bare at her må det være mange vonde bein og behov for en fotterapeut. Det var det absolutt. Da jeg kom fram tenkte jeg litt, «hva i all verden gjør lille jeg her», men alle var hjelpsomme, så det gikk seg til. Selv om vi som helsepersonell ikke var med på selve marsjen, var det krevende arbeid og en utfordring å sove og bo i leiren. Det ble lite søvn den uka,men det var absolutt verdt det, fastslår Kristine.
Hun fikk inntrykk av at mange av de yngre, sivile deltakerne tok marsjen mest som en fest og verken hadde trent eller forberedt seg særlig på forhånd. Å gå med en tung sekk, slik mange gjorde, er en stor belastning både på rygg og føtter. Mange opplevde også dehydrering, der noen trengte å få tilført væske intravenøst.
– Av fotproblemer var det mye vannblemmer vi måtte stikke hull på, i tillegg til store gnagsår som utviklet seg til kjøttsår. En av pasientene jeg behandlet hadde nesten gått av seg all hud under hælen. Her fikk jeg hjelp av en erfaren svenske til å fjerne resten av huden og rense såret, før vi tok på medisinsk sølv, la på hudplaster, teip, ga avlastning og ny teip. Dette var etter dag to. Han prøvde seg på dag tre, men måtte bryte før siste dag, forklarer Kristine.
Nordisk team
Helsepersonellet Kristine Gaupås jobbet sammen med under Nijmegenmarsjen var et rent nordisk team av alt fra sykepleiere til kirurger, der mange jobber i Forsvaret til daglig. Alle pasientene de tok seg av var derfor også enten fra Sverige, Norge, Danmark eller Finland.
Av de cirka 500 nordmennene som deltok sist sommer, anslår fotterapeuten at det var rundt 35- 8 som brøt. I deres team behandlet de cirka 150 pasienter til sammen på dag én og dag to, dag tre behandlet de rundt 80 pasienter, mens hun ikke har tall for dag fire. Skadene ble generelt større etter hvert som dagene gikk.
– Dag fire var jeg med til målområdet. Der var det blant annet to som fikk intravenøst væske etter dehydrering og rundt ti andre som var ganske kritisk skadet. Dessverre er det for mange som får i seg for lite drikke i løpet av marsjen. Andre er godt forberedt. Det var en eldre, dansk mann der som hadde vært med 77 ganger, forteller hun.
Tverrfaglig team
Om det var krevende og hun måtte gå langt utenfor komfortsonen, synes Kristine også at det var utrolig gøy å arbeide i et slikt tverrfaglig team, der helsepersonell fra flere land jobbet på kryss og tvers med ulik kompetanse. Det var en glede å være til hjelp – og hun håper å få anledning til å delta også under årets marsj.
– Det er absolutt bruk for kompetansen til en fotterapeut i teamet. Jeg laget en god del avlastninger sammen med en fra Sverige, som også hadde slik kompetanse. Da la vi først teip innerst på huden, så avlastning og deretter teip igjen. Så markerte vi utenpå nøyaktig hvor såret var. Vi fikk mange gode tilbakemeldinger og takk fra pasientene for dette, sier hun.
Når det gjaldt fottøyet som ble brukt under marsjen, så kunne de sivile bruke joggesko mens de militære brukte militærstøvler. Å bruke militærstøvler som ikke var gått inn, var ikke noe sjakktrekk. Når de som trengte behandling kom til helseteamet gikk imidlertid de fleste i slippers, slik at Kristine ikke fikk sett og kommentert direkte på skoene. Kristine anbefaler andre fotterapeuter som har en uke å avse i juli til å søke Forsvaret om å få være en del av helseteamet under Nijmegenmarsjen et år. Det ga mye ny lærdom og god erfaring – og at det var behov for både fotterapeut og fysioterapeut i teamet var helt klart.