Møte med helsevesenet i en sårbar situasjon

Sommerschild holdt sitt innlegg under fagdag innen ambulanse- og helsesekretærfaget 19. november. Hun har bakgrunn som barnepedagog men utdannet seg til ambulansearbeider etter at sønnen døde. I dag er hun paramedic og er fagutvikler med læringsansvar i ambulansefag ved St.Olavs Hospital. Sommerschild ønsker å formidle erfaringen som hun gjorde seg som pårørende i møte med helsevesenet. Hun fikk kjenne på kroppen hvor viktig kommunikasjon er i en sårbar fase. 
 
- Vi må forstå hverandres situasjon. Helsepersonell med sin kunnskap, erfaring og holdning og pårørende og pasienter som er i en alvorlig situasjon, sier hun, før hun forteller om det første året til Sondre. 

- Gutten utviklet seg normalt og både gikk tidlig og pratet i vei. Så begynte han å bli slapp, ville ikke gå. Helst ligge. Han hostet og hadde nattsvette. Jeg oppsøkte hjelp hos fastlegen. Fastlegen trodde det var feberkramper eller falsk krupp og han henviste meg til helsesøster. Hun mente det var normalt med rykkvis utvikling, forteller Sommerschild.

Oppsøkte privat lege

Da Sondre fikk utslett, hostet og ble fjern ringte hun ambulansen. Ambulansepersonellet mente det kunne være meningitt, men han var ikke nakkestiv. Det bar til legevakten. Her ble han undersøkt uten at de fant ut av det. 
- Det er vondt å ikke få tillitten når du føler at det er noe galt med barnet. Trodde de kanskje jeg var hysterisk mor? Til slutt oppsøkte jeg privat hudlege og han tok oss på alvor. Han så at han var blek, klam, sløv og hadde rask puls. Han henviste til en privat barnelege og her fikk Sondre en topp til tå undersøkelse. Han fant at Sondre hadde forstørret lever. Han sa at sønnen min var syk men at han skulle finne ut av dette, forteller Sommerschild. 

Igjen ble Sondre dårlig og hadde hovnet opp på den ene siden.

- Jeg ringte barnelegen og han ba meg komme med en gang. Jeg ringte ikke 113, da hadde jeg mistet tilliten til det offentlige. Barnelegen ba meg kjøre til barn akutt, der be jeg møtt av fire hvitkledde og jeg innså alvoret. forteller Sommerschild.  

Kommunikasjon er viktig

Det viste seg at Sondre var et såkalt «gråsonebarn». De hadde ingen klar diagnose på han. De fant flekker på hjertet. Blodet koagulerte. 
- Jeg var to måneder på sykehuset med gutten før jeg ble sendt hjem med oksygen og en pose med medisinsk utstyr, sier hun, og forteller om en utfordrende hverdag med et sykt barn. 

Sommerschild forteller at det var vanskelig å vite hva hun skulle spørre om. I en slik situasjon er all info god info, sier hun, og oppfordrer helsepersonell til å snakke med pårørende og møte de der de er. Etter å ha forsøkt en medisinsk behandling som tæret på gutten, så valgte moren å avslutte. 
- Det var ingenting i den medisinsk verden som kunne redde han. Sondre lurte døden flere ganger og han ble syv år og tre måneder, forteller Sommerschild. 

Lytt til de pårørende

Sommerchild opplevde underveis å måtte forholde seg til mange valg. 
- Jeg hadde mest lyst å ta han med meg til en øde øy for å slippe å ta så mange valg. Jeg tror ikke vi må gi så mange valg. Det er viktig å bli sett og lytte til de pårørende. God kommunikasjon er avgjørende og jeg vet at det i opplæringen innen ambulanse er for lite om kommunikasjon, sier Laila D. Sommerschild, som fortalte historien om Sondre fordi det gir mening å fortelle.