Fra «landeveis-cowboyer» til master i paramedic

I 1990 ble Deltas forbundsleder Erik Kollerud hyret til jobben som ambulansearbeider på akkurat denne måten. Han og de fleste andre ambulansearbeidere hadde ingen andre forkunnskaper enn litt førstehjelp.

Noen startet karrieren som frivillige hjelpekorpsarbeidere i Røde Kors og fikk førstehjelpskurs der. En del likte det så godt at de gjerne ville ha den type oppgaver som yrke også. Andre kom inn «fra det blå».

(teksten fortsetter under bildet)

1969: Oslo sin nye, velutstyrte legeambulanse er klar til utrykning. I ambulansen er det to sjåfører, lege og sykepleier som fast personell. Ambulansen har 190 hestekrefter under panseret og er utstyrt med førstehjelpsutstyr og en sirene som til i år har vært ukjent her i landet, skriver NTB/SCANPIX i februar 1969. Foto: Vidar Knai NTB/SCANPIX

Fra gata til akuttmedisin

Hvem som helst kunne få vakter som portør og sjåfør bare de hadde en tillitvekkende personlighet. De kom rett inn i et yrke med utrykningskjøring og akuttmedisin på skadesteder samt transport av alvorlig syke pasienter med overvåkning og behandling underveis. Opplæringen foregikk i bilene og på stasjonen. Ambulansearbeiderne var tøffe gutter med et macho image. De forholdt seg til og samarbeidet med høyt utdannet helsepersonell, men mange hadde ingen formell utdanning selv. I dag er dette utenkelig.

Yrke i rivende utvikling

Uttrykket «rivende utvikling» går igjen om ambulanseyrket. Fra å være ansatt hovedsakelig for å transportere syke og skadede personer, er oppgavene til ambulansearbeidere blitt mye mer avanserte. En ambulanse er som et sykehus på hjul, og behandlingen som foregår før pasientene ankommer sykehuset, er ofte helt avgjørende for liv eller død – og ikke minst hva slags liv en pasient får ved overlevelse. Derfor har myndighetene lenge hatt som mål å styrke akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Tidlig hjelp ved akutte tilstander er en forutsetning for godt helseutfall. Kvaliteten på den tidlige hjelpen er også avgjørende. Nok personell med riktig kompetanse gir bedre kvalitet og pasientsikkerhet. Samfunnet tjener både økonomisk og ikke minst menneskelig på at flest mulig reddes og rehabiliteres så godt som mulig.

To ringrever

To av dem som har vært med på utviklingen fra ufaglært til paramedic, er Tor Birger Jeppesen og Geir Støckert ved Drammen ambulansestasjon. Den er en del av Viken Helseforetak i Buskerud. Jeppesen – eller «Jeppe» som han kalles – startet karrieren som frivillig i Røde Kors Hjelpekorps som 16-åring og fikk interesse for faget gjennom det.

– Den veien er det mange som har gått. Jeg var 18 år første gang jeg hospiterte på ambulansen ved Drammen sykehus. Røde Kors hjelpekorps hadde en ordning hvor sidemenn kunne hospitere for å få erfaring.

I begynnelsen jobbet jeg litt til og fra. Jeg gikk fagskole og ble elektriker og gikk siden på ingeniørhøyskole. I 1994 begynte jeg som fast ansatt sjåfør/portør. Utover det lærte jeg gjennom erfaring. I 1997 ble jeg ambulansesjåfør og tok samtidig et tremåneders kurs som var nedfelt i NOU 76-2, datidens grunnkurs. I 1999 ble jeg autorisert ambulansearbeider. Paramedic-studiet ble gjennomført på Lillehammer i perioden 2009 til 2012, sier han.

(teksten fortsetter under bildet)

Fra kontorjobb til akuttmedisin

Geir Støckert er paramedic og seksjonsinstruktør. Han har ansvar for å tilrettelegge for opplæring og driver med internundervisning. Han står også for årlig sertifisering av ambulansepersonell.

Som ung jobbet han som key account manager i Ementor, et firma i IT-bransjen.

– Jeg visste alltid at jeg ikke kom til å bli værende på kontor. Det ble for stillesittende og passet ikke for meg. Et par av kameratene mine jobbet her i ambulansetjenesten i Drammen. Jeg tok et fem ukers kurs i akuttmedisin hos Norsk Luftambulanse og begynte å ta noen vakter jeg også, sier han.

Første offisielle utdanning var et tre måneders kurs

I 1976 begynte man å utvikle et første, felles, offisielt kurs for ambulansearbeidere – NOU 76-2. Først ti år senere kom det i gang. Det var et tremåneders kurs som ble kjørt første gang som et prøvekurs i 1985–1986, og hadde første offisielle gjennomføring i 1986–1987. Det ble bestemt at alle skulle ta dette kurset, men mange jobbet i flere år før de fikk tatt det. Ordningen varte i ti år.

– For oss ble kurset kjørt som et samarbeidsprosjekt mellom tre fylker. Jeg tok det i 1997/’98. Vi reiste til Skien og bodde der mens vi tok kurset i tre bolker – en medisinsk del, en kjøreteknisk del og en redningsteknisk del, forteller Jeppesen.

Første fagbrev i 1999

I 1996 ble arbeid i ambulansetjeneste etablert som eget fag på videregående skoler med fagbrev som kompetansebevis etter endt utdanning og bestått fagprøve. Samtidig ble det gitt rom for en overgangsperiode med mulighet for de som allerede var i yrket, til å ta fagbrevet. De første avla fagprøven i 1999, og Jeppesen var blant dem.

– Her i Viken tok vi det først med en sensor fra Hedmark. Vi hadde ikke noe etablert opplegg for det selv, forteller Jeppesen. Stillingsbetegnelsen hans var fortsatt «portører/sjåfør». I 2009 tok han den ettårige paramedic-utdannelse og fikk dermed tittelen paramedic. I 2014 fikk han stillingen som stasjonsleder i Drammen.

– Jeg trives godt i denne stillingen, men jeg må innrømme at det kribler litt i kroppen når noen drar ut på utrykning. Når det er fredag ettermiddag og jeg kan gå hjem klokka fire, er det imidlertid greit. Det er en trivelig gjeng som jobber her. Jeg har ikke personalansvar, men jeg skal bidra til at de ansatte har minst mulig sykefravær og yter mest mulig, sier han.

Akuttforskriften krever fagbrev

Støckert gikk i mange år som tilkallingsvikar. Så fikk han vikariater til og fra i fem år. Etter disse årene hadde han nok praksis og kunnskap til å ta fagbrev – noe han gjorde i 2009.

– Nå er det et krav at alle har fagbrev, men det er ikke mer enn ett eller to år siden akuttforskriften har krevd det. Vi jobber på delegering fra lege – blant annet når vi gir medikamenter – og uten fagbrev, får vi ikke lov til det, sier han.

Spørsmålet er hvor lenge et fagbrev vil være nok? Yrket er stadig i rask utvikling når det gjelder medisinsk utstyr, prosedyrer, forventninger og krav til hva ambulansepersonell skal gjøre med mennesker før de ankommer sykehus. Personellet blir i økende grad også sendt ut for å gjøre vurderinger av behov for helsehjelp når dette fremstår som uavklart.

(teksten fortsetter under bildet)

Ett-årig høyskoleutdanning i paramedic

I 2011 tok Jeppesen eksamen som paramedic – etter en ettårig utdannelse som gikk deltid over to år. Studentene møttes tre dager annenhver måned og måtte selv bytte vakter eller ordne fri for å kunne delta.

– Paramedic var et skritt videre faglig og veldig interessant. En advokat fra Statens helsetilsyn underviste i helserett, og i anatomi og fysiologi hadde vi en sykepleier fra Gjøvik. Norges den gang yngste professor, Halvor Nordby, underviste i etikk og kommunikasjon. Han var så tent på at vi skulle tilegne oss ny kunnskap at han boblet over av alt han ville formidle. Det andre året fikk vi mer ambulanserettet undervisning med akuttmedisin og traumatologi. Overleger, leger og psykiatere underviste i anestesi og barnemedisin – blant andre Tina Gaarder som ble regnet som en av Norges beste traumeleger, forteller stasjonslederen.

Tre år senere trådte også Støckert inn i paremedic'ernes rekker.

– Det er bra med den faglige utviklingen og at det blir høyskoleutdanning. Vi får en mer akademisk tilnærming til yrket og mulighet til å utdanne ledere og lærere fra egne rekker. Da kan paramedic’ere undervise i faget og ikke for eksempel sykepleiere slik tilfellet ofte har vært hittil. Det er bra, for paramedic er et eget fag. Akuttmedisin og sykepleie er ikke det samme. Etterhvert vil vi også kunne få forskere med ren paramedic-bakgrunn som kan bidra til å utvikle faget videre, sier han.

(teksten fortsetter under bildet)

Bachelor-utdanning i paramedic og master i akuttmedisin

Siden Jeppesen og Støckert tok paramedic-utdanning, har det blitt både tre-årig bachelor-utdanning i paramedic og master-utdanning i prehospital akuttmedisin – Prehospital Critical Care (PHCC). Det første bachelor-kullet ble uteksaminert i år, og det første master-kullet blir ferdig i 2018.

Åke Erling Andresen er anestesilege ved Drammen sykehus og jobber delvis i ambulansetjenesten. Han driver også med opplæring av ambulansearbeiderne både under utrykninger og på stasjonen. Han sier:

– Vi finner nesten ikke noe annet yrke som har hatt en slik faglig utvikling på få år. Ambulansearbeidere har blant annet overtatt mye av de oppgavene som utrykningslegene på legevakt hadde før, så det har vært helt nødvendig med en kompetanseheving. Jeg synes også at det ville være greit med standardisering av kompetansekravene. Da unngår vi at noe som ikke er greit et sted, er akseptabelt et annet.

Les Ambulanseforums omtale av høyskoleutdanningene i ambulansefag her.

Informasjon om bachelor-utdanningen i prehospitalt arbeid – paramedic – ved Høgskolen i Oslo og Akershus finner du her.

Les Ta del-sak fra september 2014 da bachelor-studiet ble etablert etter lang innsats fra ikke minst Delta og AMPY som nå heter Ambulanseforbundet i Delta.