Brevvenn-prosjekt: – Mye glede fra noen linjer i et brev

TRONDHEIM: Vi er på Brundalen helse- og velferdssenter i Trondheim for å møte Magnhild Uv (85), en av de 18 beboerne som er med i Brevvenn-prosjektet. Dette er et nytt og spennende aktivitetsprosjekt som de to aktivitørene her, Evelyn Marita Heggem og Lajla Renander, har startet i år.

Elever i femte klasse ved Brundalen barneskole, som ligger like ved, skriver brev til hver sin beboer ved helse- og velferdssenteret.

– Positivt fra første stund

Det startet med en idé på et styremøte i Aktivitørforbundet i Delta, hvor Evelyn sitter i styret. Hun nevnte det for Lajla som tente på ideen med en gang. De fant ut at Brundalen barneskole var den nærmeste og tok kontakt med spesialpedagogisk rådgiver Maria Hole-Forsmo.

– Det var positivt fra dag én, sier Evelyn. 

10-11-åringene er ikke vant til å skrive brev, men har gått i gang med stor iver. Prosjektet er en stor suksess allerede.

– Mange av elevene skriver i brevene at de synes dette er artig å være med på. De skriver ikke så mye brev lenger, sier Lajla.

Teksten fortsetter under bildet

Tanta til Rune Bratseth

Magnhild, som er en av brevskriverne ved Brundalen, er oppvokst på gård med kyr, hest, griser og sauer.

Da Daniel, en av brevskriverne i 5. klasse, spurte henne hvem hun synes er verdens beste fotballspiller, kom temaet raskt inn på hennes nevø Rune Bratseth. Han var av de mest suksessrike fotballspillerne i Norge på 1980- og '90-tallet.

Hun svarte selvsagt Rune. Han er sønn av hennes bror, Ole Bratseth, og vokste opp i samme hus som foreldrene hennes bodde i og hvor hun selv også vokste opp. Fotballinteressen hennes er nært knyttet til nevøens suksess på fotballbanen som hele storfamilien Bratseth har støttet helhjertet opp om og gledet seg stort over.

– Etter at Rune ble så mye med, ble vi interessert i at det skulle gå greit med ham. Brødrene mine og særlig Ole Bratseth, far til Rune, var også interessert i fotball. Det ble mye fotballspilling. Det gikk mye vindusglass. Rune var hard på vindusglass. Han var lei seg hver gang, men det hjalp ikke, glasset var gått, sier Magnhild.

Magnhild har selv en stor familie med stedatter og fire sønner; Inger Johanne, Arnt Magne, Kristian, Svein Ole og Morten. Faren var veivokter, og de bodde midt i bygda, like ved skolen.

Teksten fortsetter under bildet

Knuste ruter ble et problem

Hun kommer stadig tilbake til Rune og de knuste rutene. Barna hadde ikke så mange steder å være aktive.

– Litt morsomt må man ha det, men det gikk mange ruter. Ingen ble sinte, men min far lurte på om de ikke kunne gå i skolegården. Der var det en grusplass. Det var ikke så greit det heller, lærerne bodde nemlig på skolen, sier hun.

I tillegg til Rune, var det flere av brødrene som var glad i å være med, og nabogutter som kom til.

– Gården vår lå midt i smørøyet. Det ble en del knuste ruter, det ble dyrt. Far måtte til slutt sette foten ned, selv om han var veldig glad i fotball sjøl. De måtte jo ha et sted å holde på. Det var ikke så mange steder å være. Det var ingen klubblokaler. Men med tid og stunder kom det en idrettsplass. Når jeg ser det i ettertid, hadde min far stort tålmod, sier hun.

Får fram mye gode minner

Brevprosjektet genererer mye positivt. Det kan ta en time å sitte med den enkelte beboer å gå gjennom et brev sammen. Det kommer fram mye gode minner rundt det. Som historiene om fotballsparkingen på tunet med Rune Bratseth, men også om bestefaren som alltid hadde med smågodt til barna.

– Han kom aldri hjem fra byen uten bongbong. Det var ikke bare jeg og mine søsken som fikk, alle barna fikk, sier Magnhild.

Magnhild får flere minner om bestefar.

– Jeg husker hvordan det så ut på kjøkkenet da bestefar kom inn og spurte om det skulle være noe bongbong. Han hadde hvitt hår og skjegg, sier hun.

På spørsmål om hun pleide å skrive mye brev tidligere, svarer hun at hun nok ikke gjorde det så mye:

– Jeg var så fæl til å skravle. Jeg prater og prater og står på hele tiden. Mor sa: Du prater på inn- og utpust. Det kan det være mye rett i, sier hun.

Meningsfylt og morsomt for elevene

Brevskrivingen er en del av undervisningen, og har slått bra an hos elevene. Rådgiver ved skolen Maria Hole-Forsmo har stått for opplegget fra skolens siden.

- Da Brundalen helse- og velferdssenter kontaktet oss for å høre om i ville være med på prosjektet, takket vi umiddelbart ja til dette. Vi plukket ut ei gruppe med elever som ville skrive brev, og vi har gjennomført dette som en del av norskundervisningen på 5. trinn, skriver Maria i en e-post.

Hun har selv gjennomført selve undervisningen, og opplevde veldige motiverte elever.

-  Det sprudlet over av skrivelyst. Vi lærer å skrive brev i skolen, men det er sjelden vi greier å få til så gode autentiske skrivesituasjonen som dette prosjektet gav oss. Det å skrive til en reell mottaker gjør noe med skrivemotivasjonen, og det opplevdes som meningsfylt. Elevene var veldig spente, og de hadde mye på hjertet som de ønsket å skrive om. Etter at brevene var sendt ventet elevene spent på svar. Da svarene kom var det stor stas å lese, forteller hun.

Teksten fortsetter under bildet

Mye glede ut av et par linjer

Evelyn forteller at det er aktivitørene som skriver brevene fra beboerne på sykehjemmet.

- Vi sitter i fred og ro på rommet og har en samtale rundt det. Hvis eleven har spurt om hvilket fag som var yndlingsfaget på skolen, så bruker vi tid på å snakke om det før svaret blir skrevet ned. Det kommer mye glede ut av et par linjer i et brev, sier Evelyn.

Brevvenn-prosjektet passer godt sammen med et annet prosjekt som favner alle yrkesgruppene på sykehjemmet; Livsglede-prosjektet.

- Hva kan vi ellers gjøre sammen en-til-en; se på bilder, bla i en bok. Kanskje vet en ikke helt hva en kan gjøre. Brevskrivingen blir ikke en ting som gjentar seg. Sist snakket Magnhild i en time om bestefaren. Denne gangen om fotball og frustrasjon over knuste ruter, sier Evelyn.

Veien videre?

- Nå venter vi på nye brev. 5. klasse er ferdig. Det blir i realiteten to brev i året. Vi håper vi kan følge dem videre i 6. klasse fra høsten og til de går ut av ut barneskolen neste år, før vi får en ny klasse, sier Evelyn.

Både Evelyn og Lajla begynte å jobbe på Brundalen i fjor, og regner seg fortsatt som nyansatte. I tillegg til Brevvenn har begge flere andre aktivitetsprosjekter. Dessuten jobber de også med 10-12 Livsglede-elever fra videregående, som tilfeldigvis er innom denne dagen. En energisk og positiv gjeng i gule t-skjorter. Brundalen er et sertifisert Livsglede-hjem.

- Det er stas å være et livsglede-hjem. Det gir status. Det er en sertifisering som skal forsvares hvert år. Du kan miste den sier, Lajla.

Det stilles krav til dokumentasjon av livsglede; blant annet i form av kontakt med barn og dyr og tilgang til frisk luft hver uke.  Jevnlig kommer det barnehagebarn kommer på besøk, en besøkshund og det tilbys forskjellig underholdning.

- De gamle skal ikke bli stuet bort og glemt, understreker Evelyn.

Teksten fortsetter under bildet

Evelyns og Lajlas råd til andre som vil prøve

• Skal du starte opp med brevvenn er det viktig med godkjenning fra pårørende. Det er ikke sikkert alle synes det er ok. En telefonrunde til alle pårørende er viktig å ha. Godkjenningene skal være skriftlige.
• Det går litt av seg sjøl når du har valgt ut beboere, og funnet en skoleklasse.
• Du velger jo en person som liker å skrive brev.
• Vi sitter alltid på rommet når vi holder på med det, for å få fred og ro.
• Det er en individuell aktivitet, en-til-en-aktivitet.