Hørselsscreening av nyfødte

Medfødte hørselstap som trenger oppfølging, er to til tre per tusen fødte barn. Tidligere var gjennomsnittlig alder for diagnostisering 24 måneder. Undersøkelser viser at habilitering og tilrettelegging bør settes i gang før seks måneders alder for å oppnå best mulig resultat. Derfor er målet nå å oppdage hørselstap så tidlig som mulig.

Foredrag skrevet til Barnepleierkonferansen 2012 av audiograf Anita Helene Olsen ved Høresentralen ved St. Olavs Hospital; redigert for Vi og barna av Merete Vonen

Sykehuset Østfold var først ute med hørselsscreening på risikobarn. Det gjorde de i perioden 1994–1999. I 2000 startet de med å teste alle nyfødte. Godkjent respons på ett øre var nok.

Ved St. Olavs Hospital startet man å screene risikobarn i 1998. 1.februar 2002 startet et prosjekt med hørselsscreening av alle nyfødte. Det startet som et prosjekt, men etter hvert ble det et fast tilbud.

Rikshospitalet startet hørselsscreening som et prosjekt i 1999. De var de første til å teste alle nyfødte. Det var barneklinikken som hadde ansvar for prosjektet og testingen, men en audiograf var også ansatt i prosjektet.

Sykehuset Buskerud startet et prosjekt i 2000. Også de testet alle nyfødte. Etter dette prosjektet ble det en periode hvor de nyfødte ikke ble testet på Sykehuset Buskerud. Så kom man gradvis i gang flere steder i landet, og i 2008 ble universell hørselsscreening innført i Norge. I «Retningslinjer for testing av syn, hørsel og språk hos barn» utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i 2006, sier man at det er nok med godkjent respons på ett øre.

Høresentralen holder oversikt og driver opplæring

Ved St. Olavs Hospital, var det i starten personale fra høresentralen som kom til barselavdelingen og testet barna. Høsten 2004 begynte barsel å teste barna selv, men det er fortsatt høresentralen som holder oversikt over at alle barn blir testet. Om noen barn «glipper» i testingen på barsel, kalles de inn til time på høresentralen. Høresentralen står også for mye av opplæringen av barselpersonellet.

Såvidt de ansatte ved høresentralen på St. Olavs Hospital vet, er det ingen andre høresentraler i landet som velger å holde denne oversikten. Det tette samarbeidet barselavdelingen og høresentralen hadde da hørselsscreeningen startet, gjør at de ansatte ved høresentralen føler at de har et godt samarbeid med alle «sine» barselavdelinger.

Svært få som ikke testes

At testen foretas på barselavdelingen, er med på å gjøre hele test-prosessen lettere for foreldrene. Den jobben barnepleierne gjør, er derfor kjempeviktig!

De første ti årene rutinemessig testing ble foretatt ved St. Olavs Hospital, var det 93 barn – eller 0,3 prosent av de nyfødte – som ikke møtte til test. Dette fordi foreldrene ikke ønsket testen foretatt eller fordi de glemte den eller fordi de ikke kunne eller ikke orket å dra tilbake til sykehuset for å få den foretatt. De første tre årene gjaldt dette til sammen 67 barn mens de siste syv årene gjald det til sammen 26 barn.

Dette viser at antall utestede barn gikk radikalt ned etter at barsel begynte å teste selv og at det derfor er viktig å få testet barna før hjemreise. Også antall barn som reiste hjem før testing, og som derfor måtte komme tilbake for første test, gikk kraftig ned idet barsel begynte å teste selv. På de stedene i landet der det er langt til et sykehus og spesialutdannet helsepersonell som audiografer, er barnepleierne opplært i å gjennomføre også den andre testen.

Streng linje ved St. Olavs Hospital

Om ett eller to ører trengs for å godkjenne hørselstesten, praktiseres ulikt ved de ulike stedene i landet. Mange steder vil de at begge ørene være godkjente før de avslutter testingen mens andre steder avsluttes testingen når ett øre er godkjent. Hvor fort barna kalles inn til re-test praktiseres også svært ulikt ved de ulike stedene. Dette er det høresentralene som styrer.

Høresentralen på St. Olavs Hospital har lagt seg på en «streng» linje:

  • begge ørene skal være godkjente, ellers foretas ytterligere testing
  • barna skal inn til re-test i løpet av to til tre uker
  • barna skal være ferdig diagnostisert innen to måneders alder

Hvordan foregår testingen?

Testingen foregår med en metode som heter transiente otoakustiske emisjoner (TEOAE) – ofte bare kalt emisjoner. Man setter en probe inn i øregangen og sender en klikkelyd inn. I cochlea i det indre øret omdannes denne lyden til elektriske signaler, og denne omdanningen generer en lyd. Denne lyden fanges opp av proben og registreres som en respons ved emisjonsmålingen. Når responsen er godkjent, vet man at hårcellene i det indre øret fungerer som de skal – og at det ikke er noe som hindrer lyden i øregangen eller mellomøret. De aller fleste hørselstap sitter i cochlea eller før det.

I Norge tester alle fødesteder barna med TEOAE. En annen test som kan brukes, er automatisk hjernestammeaudiometri (AABR). Den måler de elektriske signalene på hjernestammen som oppstår som respons på lyden vi sender inn. Ved TEOAE testes området 1400–4000 Hz mens ved AABR testes området 2000–4000 Hz. Det viktigste området for taleoppfattelse er 1000–3000 Hz. Det er derfor viktig å være klar over at godkjent respons på nyfødttestingen ikke avdekker om det er hørselstap i bass. Selv om barnet passerer på nyfødtscreeningen, er det derfor ikke garantert at det har normal hørsel. Med godkjent respons er imidlertid hørsel i det testede området innenfor normalområdet, og forutsetningen for normal taleutvikling er til stede.

Feil kan forekomme

At et barns hørsel ikke blir godkjent på barsel, trenger ikke å bety at barnet har en hørselsskade. Barselpersonellet skal derfor informere om at fett/talg i øregangen kan være en årsak. Fostervann i mellomøret kan også være en årsak, og feil på utstyret kan også være en mulig årsak. En negativ test kan derfor skape en unødig ekstrabekymring for foreldrene. Likevel er det svært viktig å foreta testen på alle slik at de barna det etter hvert påvises hørselstap hos, får hjelp så tidlig som mulig!

Tidligere mente man blant annet at barnet ikke skulle bades før neste test var gjennomført dersom første test var negativ. Dette har man gått bort ifra nå. Informasjonen barselpersonellet gir, skal være nøktern, men oppriktig. Selv om det kan være feil ved testingen, skal et negativt resultat ved første test heller ikke ufarliggjøres i den grad at et endelig påvist hørselstap, kommer som et sjokk på foreldrene.

Re-test

På de stedene i landet der det er langt til et sykehus og spesialutdannet helsepersonell som audiografer, er barnepleierne opplært i å gjennomføre også den andre testen. De fleste steder foretas imidlertid denne på en høresentral.

Ved første re-test, testes barnets hørsel med TEOAE på nytt. Om resultatet fortsatt blir ikke-godkjent (refer), går man direkte videre og tester med AABR. Her kan man teste ved to nivåer; 35 dB og 45 dB. Ved fortsatt refer, gjør man en tympanometri. Det er en enkel, pålitelig og objektiv undersøkelse, som brukes til å vurdere mellomørets funksjon – det vil sige øreknokkelkjeden, øretrompeten, trommehinnen og deres samlede funksjon. Metoden måler bevegeligheten i øreknokkelkjeden og beregner trykket i mellomøret. Resultatet beskrives grafisk i et tympanogram og sier blant annet om det er væske i mellomøret.

Ved andre re-test – etter cirka 14 dager – gjentas samme prosedyre som sist – først TEOAE og eventuelt AABR. Får man fortsatt ikke godkjent respons, settes barnet opp til en ERA i naturlig søvn. Som AABR er ERA også en hjernestammeaudiometri, men den er ikke en screeningtest. Det vil si at man kan teste på ulike nivåer (20–110 dB).

Ved påvist hørselstap, enten det er ensidig eller tosidig, får foreldrene en samtale med audiograf/audiopedagog samme dag som ERA-testen tas. Her får de blant annet tilbud om hjemmebesøk av audiopedagog og psykolog fra Møller-Trondheim Kompetansesenter som høresentralen samarbeider med.

Så foretas en tverrfaglig vurdering som også omfatter undersøkelser av øye, genetikk og CT/MR ved barneklinikken. Barnet blir også satt opp til undersøkelser hos lege.

Umiddelbar oppfølging ved behov

Er det bilaterale tap av en grad som trenger høreapparat, setter man i gang med det straks. Det vil si at det tas avtrykk av ørene for å bestille propper som passer barnet. Det settes imidlertid også opp til en ny ERA for å kontrollere resultatet.

Ved store tap (ikke godkjent ERA på 80 dB) tas det også EEG før neste ERA. Dette for å utelukke eventuelle hjerterytmefeil. Ved ensidige tap starter man ikke med høreapparattilpasning. Barnet kalles imidlertid inn til kontroll én til to ganger i året for å følge utviklingen videre.

Det pågår stadig en diskusjon om man skal tilpasse høreapparat til ett øre eller om man skal fortsette som man gjør – å følge med og tilpasse senere hvis det viser seg at barnet sliter med hørselen. Uansett hva man velger, er det ingen tvil om at tidlig diagnostisering og oppfølging er til stor hjelp for alle som er født med hørselstap.